Under overskriften "Spesialdommere for rusmisbrukere" i Aftenposten i dag kan vi lese at "Regjeringen vil at tungt belastede kriminelle rusmisbrukere skal dømmes til behandling og ikke til fengsel. Spesialdommere får ansvar for å skreddersy behandlingsopplegg og følge opp den enkelte rusmisbruker."

Videre: "I erkjennelsen av at norske fengsler er fylt til randen av narkotikamisbrukere som har begått narkorelaterte forbrytelser, og feilslåtte domstolsinitierte behandlingsopplegg, ønsker Regjeringen nå å snu på flisa."

Det er klinkende klart at dagens opplegg ikke virker. Det er også klinkende klart at det er forbudet mot narkotika som er årsaken til mesteparten av problemene. Til tross for dette kommer myndighetene med nye opplegg som ignorerer disse åpenbare fakta; det virker som om de er villige til å gjøre hva som helst - uansett hva det vil koste i lidelser for de involverte og penger og verdier for de som rammes av den kriminalitet narkotikaforbudet medfører.

Vårt syn er at tungt belastede kriminelle rusmisbrukere bør straffes for sin kriminalitet, men hvis narkotika hadde vært lovlig, ville disse menneskene heller ikke ha vært kriminelle - de blir kriminelle for å finansiere sitt narkotikaforbruk, et forbruk som koster mye siden narkotika er forbudt.

Men det som er vårt hovedpoeng i dag er hverken narkotikapolitikk eller overfylte fengsler eller at uskyldige rammes hardest av narkotikaforbudet - det som er vårt hovedpoeng i dag er det som er omtalt i følgende setning i Aftenposten: "rusmisbrukere skal dømmes til behandling og ikke til fengsel."

DLF tar sterk avstand fra denne sammenblandingen av medisinsk behandling og (det som kalles) rettspleie.

Vi vil ha det slik at lovbrytere skal straffes av staten, og at behandling er noe den syke eller plagede selv ønsker og derfor oppsøker etter eget initiativ.

Lovbrytere (lovverket burde vært i samsvar med teorien om individers rettigheter, men dette poenget lar vi i dag ligge) begår en straffbar handling når de bryter loven, og skal derfor straffes med fengsel (eller bøter).

Personer som er syke merker selv at de er syke, og de oppsøker derfor et behandlingstilbud hvor de håper å oppnå hjelp. Hvis en person ikke selv ønsker hjelp, så er det bokstavelig talt initiering av tvang å utsette vedkommende for tvangsbehandling.

Den foreslåtte ordning er et resultat av de andre politikernes vanlige unnvikenhet: de vil ha et lovforbud mot narkotika, men de vil helst ikke straffe de som bryter lovene om forbud not narkotika. Så hva gjør de da? Jo de finner på noe som kanskje høres bra ut: de vil tvinge de som bruker mye narkotika over i det psykiatriske helsevern (og vi har jo alle lest om den til den ypperlige kvaliteten på dette tilbudet i dag).

La oss avslutningsvis gjenta dagens hovedpoeng: DLF tar sterk avstand fra all tvangsbehandling. Behandling er noe man ønsker og oppsøker selv. Det som skjer i tilfeller av tvangsbehandling er at andre mener at en er syk - staten eller den sykes slektninger sier at NN er syk og trenger behandling, mens NN selv ikke ønsker behandling. Vårt syn er at det må være opp til NN å avgjøre om han skal behandles eller ikke. Det er i strid med prinsippet om frihet å gå inn for en ordning som innebærer at hvis Staten, dvs. folk ansatt i den statlige "psykiatrien", sier at NN er syk og derfor må han tvinges til behandling.

Vi er dog ikke overrasket over at de problemer som mangel på frihet fører med seg forsløkes løst med ytterligere innskrenkninger av friheten, men hvis det fortsetter slik, vil det ende med en katastrofe. Kun full frihet kan gi et fredelig, stabilt og harmonisk samfunn.