Den norske velferdsstaten har kommet opp i et meget delikat problem. Det handler om asylsøkere som har kommet hit til Norge med mangelfulle eller falske identitetspapirer og som har fått avslag på sin søknad om asyl/opphold og som har anket og da fått et endelig avslag på sin søknad og som nekter å samarbeide med myndighetene om å gjennomføre det endelige vedtak om avslag; skal disse ha rett til å bli forsørget - skal disse ha rett til å kreve kost og losji av de samme myndighetene som de har bedratt og som de nå nekter å samarbeide med?

De andre partiene, de som er representert på Stortinget, de er alle tilhengere av velferdsstaten, som er en samfunnsmodell som innbærer at statens viktigste oppgave er å sørge for at alle som er i Norge skal ha mat, klær, hus, utdannelse etc. og at de som ikke klarer å skaffe seg slike ting selv, de har rett til å få slikt fra det offentlige.

Det er rimelig klart for enhver at denne modellene ikke kan fungere: å gi alle som kommer hit, på en lovlig eller en ulovlig måte, gratis kost og losji (og klær, lommepenger etc.) er et system som ikke kan fungere.

Vi ser dette tydelig i den aktuelle problemstillingen: her er det en motsetning mellom ideen om at alle som er her skal ha mat, klær, hus, etc., og ideen om at vi skal ha en begrenset innvandring. Det burde være rimelig klart at hvis personer kan komme hit og få gratis kost og losji, dvs. hvor de kan leve gratsi på norske skattebetaleres bekostning, så vil mange forsøke å komme hit kun for å få dette, og ikke samarbeide med myndighetene som vil sende dem tilbake til det land de kom fra, et land hvor de neppe kan regne med å leve på andres bekostning. Dette eksmplet viser at velferdsastten er en selvmotsigende modell, og det at dette er blitt tydelig er et meget delikat problem for alle de partiene som er tilhengere av velferdsstaten.

Spørsmålet er da: hva gjør man nå?

Det er enkelt å si hva man skulle ha gjort; man skulle ikke ha organisert staten slik at den hadde noen forpliktelse til å sørge for at folk har mat, klær, hus, etc. men dette er ikke problemstillingen i dag. Det er det beste er om staten kun tar seg av sine legitime oppgaver - politi, rettsvesen, forsvar - og så kan alle individer i frihet arbeide og skape det de måtte ønske og så bytte det de har produsert seg mellom på betingelser som alle er enige i. Dette innebærer at det vil være svært enkelt å skaffe seg arbeid, og det innebærer også at hjelp til de meget få som ikke kan klare seg selv, må skje på frivillig vis. Et slikt system vil ikke ha noen begrensing på innvandring, men heller ingen offentlige, tvangsfinansierte støttordninger til de som kommer hit.

Det man etter DLFs syn bør gjøre i dag er å begynne å gravis avvikle ordningene med at innvandrere/asylsøkere har rett til å motta kost. losji, etc. På kort sikt støtter vi de foreslåtte ordninger som går ut på at de asylsøkere som har fått endelig avslag på sin søknad om opphold i Norge ikke skal ha rett til å motta støtte til livsopphold.

Vi ønsker et velferdssamfunn, og dette er kun mulig å gjennomføre hvis staten (og kriminelle) ikke forstyrrer fredelige mennesker verdiskapning. Et velferdssamfunn er altså helt uforenlig med en velferdsstat.