Norsk økonomi er selvsagt problematisk, for å si det forsiktig. Selv om den materielle velstanden i Norge er høy, befinner ca 700 000 mennesker i arbeidsfør alder seg utenfor arbeidslivet. Dette er tragisk for disse, fordi det er for de fleste er svært skadelig å ikke leve som et produktivt menneske.
Denne store andelen trygdede/arbeidsløse burde altså vært null, men til tross for at økonomien i Norge er på opptur, synker ikke arbeidsløsheten så mye som den burde.
Det er flere grunner til dette: En av disse er omtalt i Aftenposten i går. Under overskriften "Norge med verdens dyreste arbeidere" leser vi at "nordmenn tjener 18,36 euro [per time]", men at arbeidsgiveren for å betale arbeideren dette må ut med totalt 28,15 euro per time. Forskjellen bunner i "sosiale kostnader", dvs. utgifter som det offentlige pålegger arbeidsgiveren å betale.
Disse offentlig pålagte utgiftene gjør at arbeidskraften koster mer enn den burde, og dette gjør etterspørselen etter arbeidskraft mindre enn den ellers vill ha vært.
Det er også an rekke andre elementer ved dagens politikk som gjør at antallet utenfor arbeidslivet er svært høyt. En av tingene er de "goder" som staten pålegger arbeidsgivere å gi sine ansatte: for eksempel slike ting som generøse sykelønnsordninger, svangerskapsordninger, oppsigelsesvern. etc. Alt slikt er også med på å gjøre etterspørselen etter arbeidskraft mindre. En annen ting som også holder mange utenfor arbeidslivet er de generøse trygdeordningene; enkelte vil ikke tjene mer på å jobbe enn på å gå på trygd, og derfor vil mange av disse velge å gå på trygd.
DLF er for at økonomien skal være best mulig, velstand er et resultat av produksjon. Dette sikres best ved at statlige tvangsinngrep i økonomien er minst mulig. De andre partiene innser ikke dette, og dersom de andre partiene får sitte ved makten vil vi fortsatt ha et meget stort antall mennesker utenfor arbeidslivet, noe som både er skadelig for dem selv og for alle andre.