" det er kampen mot fattigdom som nærmest tar livet av de fattige her i landet. Jo høyere bevilgninger du [statsminister Bondevik] gir til kampen mot fattigdom, jo flere udugelige saksbehandlere møter de fattige. Jo høyere bevilgninger, dets [sic] lengre må fattige vente på penger til mat, klær og medisiner. Mange av de saksbehandlerne statsministeren skyfler på de fattige, må være direkte ondskapsfulle." "Fylkesmannen evner ikke å behandle en klage på over tre sider før de mister oversikten, og når de mister oversikten i en klage, er det nesten alltid sosialtjenesten som får medhold."

Dette står å lese i et leserbrev i Dagsavisen i går (21/6). Det er skrevet av en person som åpenbart har fått merke hvordan det offentlige hjelpeapparat behandler de fattige.

Etter vårt syn må det bli slik: det offentlige kan og bør kun drive sin tre legitime oppgaver (politi, rettsvesen, militært forvar). Alt annet det offentlige bedriver vil gjøre totalt sett større skade enn gavn.

Mht til de som brevskriveren omtaler som de fattige mener vi at de best kan hjelpes ved at arbeidsmarkedet blir svært fleksibelt, slik at det blir meget enkelt å komme inn på arbeidsmarkedet. Dette kan kun skje ved at alle offentlige reguleringer fjernes. Videre må all veldedighet drives av private (som for eksempel Frelsesarmeen). Når det offentlige bedriver veldedighet går det omtrent slik som brevskriveren fremstiller det i en spissformulering ovenfor (den tar "nærmest livet av de fattige").

Vi ønsker at flest mulig får det best mulig, men for å oppnå dette må alle offentlige tiltak, selv om de har som påskudd å hjelpe, avvikles, fordi de alltid medfører større skade enn gavn.

Kampen mot fattigdom bør altså føres ved å fjerne de hindringer som gjør at de fattige ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, og ved å fjerne de offentlige ordninger som passiviserer de fattige.