Larvikmannen Pham Thang Van ønsket å male sitt hus, og kjøpte maling med en farve han likte. Han spurte i malingsbutikken om det var noen restriksjoner på farvevalg, og fikk til svar at det var det ikke.

Men så, etter å ha malt sitt hus, mottar Pham Thang Van et brev fra kommunen: -Mal om huset! - hvis ikke blir du bøtelagt.

Dette forteller avisen Østlands-Posten. Vi har dessverre ingen grunn til å tro at historien er usann.

Leder i Planutvalget i Larvik, Torbjørn Kristensen, tok selv saken opp, sier avisen. Han synes at Vans hus er «grelt» og at det er «Et skikkelig fremmedelement». (Kristensen er fra SV, men vi regner med at Planutvalget hadde handlet på samme måte uansett hvilket av de store partiene lederen hadde representert.)

DLF tar selvsagt avstand fra Planutvalgets handling. Selvsagt må enhver få lov til å male sitt hus i den farve han eller hun måtte ønske. Og skal det være restriksjoner på husfarvene i et område, må dette avtales frivillig før bygging eller før kjøp. Slike avtaler må også kun skje mellom de som eier bygningene; det offentlige har ingen ting med å blande seg inn i slike avtaleinngåelser.

Folk ønsker å sette sitt personlige preg på ting som er viktige for dem: folk velger klær, bil, jobb, sykkel, drikkevarer, ferieopphold, etc. i samsvar med sine personlige interesser og ønsker. Den enkeltes personlighet kommer også til uttrykk i slike ting som valg av bosted (storby, småby, landsbygda) og boligtype (i blokk eller eget hus). Og den enkeltes personlighet kan også komme til uttrykk i slike ting som valg av farve på det hus man bor i. Individualisme innebærer at ingen har rett til å initierte tvang for å redusere folks mulighet til å gi uttrykk for sine individuelle preferanser.

Vi trodde faktisk at den tid var forbi da det offentlige kunne dirigere folks valg av farve på sine hus. Desserre tok vi feil: friheten er enda mindre og individualismen står enda svakere enn vi trodde og håpet.