I går viste TV2 en reportasje om aktiv dødshjelp: et opptak viste en meget syk kvinne som ønsket å dø, og det ble fortalt at hun fikk hjelp av en lege til å avslutte sitt liv. I morges uttalte en advokat på TV2 at de som ufører aktiv dødshjelp ikke bør straffes. Vi kan med dette regne med at debatten om dette prinsipielt viktige spørsmålet vil blusse opp igjen.

Det tilhengerne av aktiv dødshjelp mener er følgende: dersom en person på grunn av sterke lidelser og intet håp om helbredelse selv ønsker å avslutte sitt eget liv, og ikke er i stand til å avslutte sitt eget liv uten hjelp, bør det være lovlig for andre å hjelpe til med dette.

Dette standpunktet følger opplagt fra det klassiske liberale prinsipp om at det er den enkelte selv som har rett til å disponere sitt liv slik han selv ønsker (dog slik at andres rettigheter ikke krenkes). Dette innebærer selvsagt retten til å avslutte sitt liv dersom man ønsker det. Det som kjennetegner motstanderne av aktiv dødshjelp er at de 1) ikke synes at lidelse er noe som man bør unngå, og 2) stiller spørsmålstegn ved hva som er et verdig liv, og om hvem som skal avgjøre dette.

Vårt syn på dette er at lidelser er et onde og bør unngåes, og at det er opp til den enkelte person selv å avgjøre om hans eget liv er verdig eller ikke.

Når aktiv dødshjelp blir tillatt, vil det naturligvis bli behov for en rettsinstans som skal avgjøre om personens ønske om å få hjelp til å begå selvmord virkelig er reelt.

Dersom man står fast på prinsippet om at det er den enkelte selv som må avgjøre dette, er det heller ingen risiko for det som «slippery slope»-argumentet advarer mot: at staten etter hvert avgjør hvem som skal avlives og hvem som skal kommanderes til å utføre avlivningen.

Den som går imot å legalisere aktiv dødshjelp går inn for at folk bare skal finne seg i sterke lidelser i lang tid, kanskje i flere år, uten håp om helbredelse. Dette er et grovt umenneskelig standpunkt. DLFs syn er altså at aktiv dødshjelp bør bli lovlig.