Ofte blir vi bedt om å velge mellom alternativene skattelettelser eller velferd. Utgangspunktet for dette valget er det syn at de pengene alle enkeltmennesker tjener tilhører fellesskapet og må disponeres i fellesskap, dvs. av politikerne. Da har politikerne valget mellom å bruke pengene på noe nyttig (velferd), eller å gi dem til enkeltindivider (skattelettelser).

Denne problemstilingen har et kollektivistisk utgangspunkt. Fellesskapet, helheten, betraktes som det primære, og hvert individ er primært en del av gruppen og må innordne seg det som grunnen (dvs. gruppens talsmenn: politikerne) bestemmer.

DLF har ikke et kollektivistisk utgangspunkt. Vi mener at det enkelte individ er det primære, og at hvert individ har all rett til å styre sitt liv slik det måtte ønske, så lenge initiering av tvang ikke forekommer. Dette innebærer at hvert enkelt menneske bør ha full rett til å disponere sin inntekt: mao.: det en person tjener tilhører personen selv. Vi mener at all initiering av tvang er umoralsk, også den tvang som har som påskudd å hjelpe de svake, dvs vi mener at tvungen beskatning er umoralsk.

Dessuten tar vi til etterretning all den erfaring som viser at individer bruker sine penger langt mer fornuftig enn politikerne når de disponerer andres penger. Mao. de pengene som politikerne tar inn for å bruke på offentlig velferd vil i stadig mindre grad bli brukt på en effektiv måte. Derfor vil vi la folk beholde sine penger, og vi vet at da vil også velferden bli bedre.

Med andre ord: alternativene er ikke skattelettelser eller velferd, alternativene er høy skatt og lav velferd eller lav skatt og høy velferd.

DLF står altså for skattelettelser og velferd.