Kristne menigheter og organisasjoner har som kjent forskjellige syn på samliv, skilsmisse og bibeltolkning. Noen av disse organisasjonene i det siste har havnet i trådkorset til venstresiden, fordi de praktiserer et restriktivt syn på disse tingene, og lar samlivspraksis ha stor betydning ved opptak i menigheten, ansettelsesforhold o.l. Dette er gammelt nytt, og de som søker slike forsamlinger vet at det er slik. Hvis man finner det utålelig, står man fritt til å assosiere seg med andre, mer likesinnede grupperinger.

Venstresiden ønsker på sitt vante vis å bedrive politisk styring av trosspørsmål, og direkte forby de meninger som Misjonsforbundet og Misjonssambandet hevder. Det er en underlig forestilling at ateister skal ha det avgjørende ord i religiøse lærespørsmål, men fullt ut i tråd med sosialismens grunntanke.

Venstresiden argumenterer slik at religiøs praksis ikke skal kunne sette seg ut over norsk lov. Det er i utgangspunktet et sympatisk standpunkt, dersom loven er rettmessig. Men loven det refereres til forbyr private foreninger å samle folk med felles oppfatning, og arbeidsgivere å ansette de man finner best egnet.
Med sosialistenes argument i hånd, burde vi DLF'ere kunne forlange å bli ansatt i APs sekretariat.
(Sosialistene viser forøvrig en påfallende mangel på interesse for å stille de samme type krav til islamske menigheter, men kulturrelativismens mange skyggesider er en sak for seg.)

Høibråten har fått mye kritikk for sin håndtering av denne saken, siden han privat har en ledende rolle i Misjonsforbundet, men nekter å svare på spørsmål om saken. Han er selv en ivrig forkjemper for politisk tvang og inngripen i private forhold, så vi i DLF synes han har fått kan til håret sitt i denne saken.

Sakens hengemyr av motstridende onder, skyldes først og fremst at vi har en statskirke og støtteordninger til øvrige religiøse samfunn. Det er en uhyrlighet i seg selv, dette av folk skal tvinges til å bistå i fremme livssyn man tar sterk avstand fra. Så lenge religiøse gruppringer tar imot statsstøtte, vil de bli styrt av politikere som ikke deler deres livvsyn.

Statsministeren har en vanskelig sak på nakken, og det er velfortjent. Han har alltid søkt kompromisser i enhver sak, og det vil alltid svekke den beste saken. Det er ingen utvei herfra sålenge tanken om en "offentlig religion" består, og den hansken tør ikke Bondevik ta opp.