Dagens ordskifte om problemene med fremtidens pensjoner illustrerer klart og tydelig alt som er galt med statlig innblanding på områder utenfor statens legitime oppgaver.

Folketrygden ble innført i 1967 i en periode da folk levde i ca 75 år og jobbet i ca 45 år. Hvis dette mønsteret hadde fortsatt er det mulig at folketrygden kunne ha fungert, dvs. det er mulig at den ikke hadde gått på det enorme underskuddet som det i dag ligger an til. Politikerne som laget ordningen i 1967 hadde ikke fantasi til å forestille seg at dette mønstret kunne endre seg.

I dag er det slik a folk lever lenger, og de tilbringer mer tid utenfor arbeidslivet, og i 2050 vil dagens unge tilbringe kun 33 år i arbeidslivet, mens levealderen da antagelig vil være 85 år. I tillegg vil det i framtiden bli flere pensjonister slik at det bare blir to arbeidsføre bak hver pensjonist; i dag er det fire arbeidsføre bak hver pensjonist. Heller ikke fremtidige oljeinntekter vil kunne dekke utgiftene: Oljefondet har i dag en verdi på 850 milliarder kroner, mens de framtidige pensjonsforpliktelsene er på over 3.700 milliarder kroner.

Så dagens statlige system vil - hvis det ikke gjøres kraftige endringer - gå rett på dunken. Og derfor arbeider enkelte utvalg frenetisk med å finne på ordninger som i noen år kan se ut som om de vil fungere. Der blir interessant å se hva Pensjonskommisjonen vil foreslå 13. januar.

Et forslag som går et lite skritt i riktig retning er av Siri Bjerke i NHO beskrevet slik i Rogaland avis 3/1: "NHO ønsker å innføre et innskuddselement i den nye folketrygden, der en viss prosent av den enkeltes inntekt settes inn på en individuell pensjonskonto. Prosentsatsen bør være på minst 2,5 prosent. Innskuddene skal gjelde for alle, både ansatte i privat og offentlig sektor pluss selvstendig næringsdrivende. Innskuddene skal settes inn på fond med ulik risiko."

Dett er som nevnt et lite skritt i riktig retning, men det systemet vi bør ha er et system hvor hver enkelt kjøper sin egen pensjonsforsikring: han eller hun bestemmer selv hvor stor pensjon vedkommende vil ha, og kjøper en forsikring som gir denne utbetalingen fra det tidspunkt vedkommende selv ønsker.

Da vil en rekke av problemene i dagens ordning forsvinne: alle får den pensjon de regner med; problemet med at den ektefellen som har arbeidet hjemme blir sittende kun med minstepensjonen forsvinner; problemet med gradvis nedtrapping av arbeidsinnsatsen og overgang til delvis pensjonering forsvinner. Dessuten vil forsikringsselskapet være kontraktforpliktet til å utbetale den pensjonen som kontrakten sier, selskapet kan ikke som i dag (når selskapet er staten) forandre utbetalingene etter eget forgodtbefinnende. Det staten kan og bør gjøre i denne sammenhengen er kun å sørge for en stabil pengeverdi, og dette kan den best gjøre ved å holde seg helt ute av bankvesenet og kun gjøre det den skal: beskytte individers rettigheter, noe som innebærer å håndheve kontrakter.

Kun et system med full frihet, dvs. uten statlig tvangsinnblanding i folks frivillige handel og produksjon kan skape et stabilt samfunn, og mer spesifikt er det kun dette som kan gi os jevn, langsiktig vekst, noe som innebærer forutsigbare pensjonsordninger.