I de siste par dager har NRK radio gitt oss et lite innblikk i hvor godt kriminelle behandles i Norge.

Et innslag nylig fortalte at voldtektsmenn ofte får tilbud om behandling av psykolog etter at han er dømt. Voldtektsofferet får intet slikt tilbud.

Et annet innslag fortalte at anmeldte overgripere i voldtektssaker sjelden blir straffet. Oppklaringsprosenten i voldtektssaker har gått ned siden midten av 90 tallet, samtidig som tallet på anmeldelser har vært økende. I 1994 ble 29 % av sakene oppklart, mens de siste tallene viser en oppklaringsprosent på bare 19, selv om det kun i 13 % av tilfellene er ukjent gjerningsmann. De få gjerningsmenn som blir dømt blir også ilagt lave straffer, mellom 2 og 3 års fengsel, selv om det er anledning til å ilegge inntil 10 års fengsel.

En psykolog med erfaring av behandling av voldtekstforbrytere uttalte på radio i dag at straff av voldtektsmenn har lite for seg; han mente at de bør behandles.

Et annet område hvor (unge) kriminelle behandles med silkehansker er mobbing. Et stort antall skoleelever mobbes av medelever - og inntil nylig har skolen praktisk talt ikke gjort noen ting med dette store problemet. Etter statsminister Bondeviks nyttårstale mot mobbing i 2002 har det blitt satt i verk tiltak mot mobbing, og resultatet blir slått stort opp i disse dager: Stolt forteller de ansvarlige bak tiltakene at hver tredje elev i grunnskolen fikk en bedre hverdag etter at anti-mobbe-kampanjen ble igangsatt ved enkelte skoler.

Kampanje har altså ført til at 1/3 av de som mobbes ikke mobbes lengre. Dette er nedslående, og enda mer nedslående er det at de ansvarlige bak kampanjene ser på dette som et godt resultat.

DLF synes at det er forferdelig at så mange kriminelle får gå fri. Det er en skam at så mange voldtektsmenn får gå løse, og det er en skam at så mange skoleelever mobbes. Kvinner bør kunne gå trygt omkring uten å frykte overfall, og barn burde kunne gå trygt på skolen uten å bli mobbet.

Vi er overbevist om at samfunnet vil bli langt tryggere hvis kriminalpolitikken blir lagt kraftig om. Vi mener at det første prinsipp i behandlingen av kriminelle er rettferdighet: den som krenker andres rettigheter skal straffes, og straffes strengt. Vi er imot den ideen at kriminelle skal behandles, han skal straffes. Psykologen referert til ovenfor sier at straff har lite for seg - han overser da at straff også isolerer den kriminelle fra hans fremtidige ofre, og dette har selvsagt «mye for seg» for de som rammes av forbrytelser, en gruppe som ikke er blant de som psykologen er mest opptatt av.

DLF ønsker at kriminaliteten skal være lavest mulig, og for å oppnå dette må de kriminelle ikke behandles eller frifinnes eller gis milde straffer, de kriminelle må straffes strengt.