Hvert eneste år før jul viser nyhetssendingene på TV reportasjer om eldre mennesker, som regel kvinner, som har så liten pensjon at de ikke har råd til å kjøpe julegaver til sine barnebarn. Så også i år.

Selsvagt er det ille at endel mennesker har liten pensjon, men hvorfor er det blitt slik, og hvordan kan dette problemet løses?

Dagens pensjoner får man fra staten, og den beregnes i stor grad etter hvor mye man har tjent i løpet av sitt yrkesliv. Selvsagt har staten, dvs. politikerne, hatt svært liten innsikt i de relevante problemstillinger - som f.eks. hvor store utgiftene vil bli - da de satte i gang disse ordningene, og de vedtar stadig endringer, dvs. reduksjoner, i utbetalingene.

Dette betyr at ingen i dag vet hvor mye pensjon han eller hun vil få når vedkommende går av med pensjon. Det man sikkert kan si er at den for de som blir pensjonister om 10-20 år vil bli betydelig mindre enn man forventer. Man kan naturligvis tegne tilleggspensjoner, men dette er selsvagt vanskelig når de fleste betaler ca 70% av det de tjener i samlede skatter og avgifter til det offentlige.

Hva er løsningen på dette problemet? Løsningen er at hver enkelt, mens han eller hun er yrkesaktiv, finner ut hvor stor pensjon vedkommende ønsker, og når man ønsker at den skal gjelde fra: skal den gjelde fra man er 60 år, 67 år eller 70 år gammel? Så går vedkommende til et forsikringsselskap, og får vite hvor mye en slik avtale koster, dvs. hvor mye man må betale inn per måned for å få den ønskede månedlige utbetaling når man ikke lenger er i lønnet arbeid.

Da vil man selv etter å ha motatt tilbudet fra forsikringsselskapet kunne ta stilling til om man er fornøyd: vil man ha en lavere pensjonsalder, vil man ha høyere utbetalt pensjon, osv. I dette systemet vil hver enkelt selv bestemme hvor stor pensjon man vil få, man vil selv bestemme sin pensjonalder, man kan bestemme en gradvis nedtrapping av sin yrkesaktivitet, osv. Dessuten har man i et slikt system selv ansvaret for sin fremtid.

Grunnen til at mange kvinner i dag har liten pensjon er at de i mange år ikke hadde lønnet arbeid, men ble forsørget av sine ektemenn. Politikerne, i sin visdom, har latt det være en sammenheng mellom pensjonens størrelse og samlet lønnsinntekt i løpet av livet. Under det systemet hvor man selv inngår avtale om pensjon, så vil det være naturlig om i disse årene ektemannen betale pensjonsinnskudd for begge, dersom begge ektefellene skal ha omtrent samme pensjon, I dagens ordning har mannen gjerne stor pensjon fordi han som regel har vært i lønnet arbeid hele livet, mens han hustru (som gjerne er enke eller fraskilt), kun har en liten penson.

Den ordningen vi skisserer bygger på en del forutsetninger som ikke finnes i dag pga. politikeres innblanding: den forutsetter at pensjonsavtaler gjelder - dette skjer ikke idag for hvis man idag har avtaler om private tilleggspensjoner kan man miste deler av den offentlige pensjonen. Dessuten forutsetter den en stabil pengeverdi, men dette vil innebære at politikernes mulighet til å manipulere pengeverdien må avvikles.

Så den ordningen vi skisserer kan kun finnes under ren laissez-faire-kapitalisme, som selvsagt er det systemet som DLF prinsipielt er for. Denne ordningen vil selvsagt ikke garantere alle store pensjoner, men den vil være den beste forutsetning for at folk kan skaffe seg den pensjon de selv ønsker, og at de vet hvor stor pensjon de vil få.