Budsjettet og Bøygen

I forbindelse med at Statsbudsjettet er forhandlet i havn, hagler kommentarer, spådommer og beskyldninger og juks og fanteri fra alle hold. Det er vanskelig for meningmann å danne seg et bilde av hva som reellt sett har foregått, siden tallene er så herlig usammenlignbare. Som vi påpekte i gårsdagens kommentar, vil de faktiske endringene ikke være så dramatiske, da Regjeringens politikk ikke skiller seg fundamentalt fra gjengs sosialdemokratisk politikk.

Alle vet at det dreier seg småpenger, men likevel omtales budsjettforliket som historisk. Det er på grunn av den sterke symbolsk effekten dette sideskiftet har.
Høyre har på tross av sin sterke posisjon etter valget, malt seg seg inn i et hjørne der Krf og Venstre har fått dominere og trekker politikken inn mot sentrum. Selv om Høyre nok får gjennomslag i en rekke saker i stillhet, er regjeringens verbale ansikt utad et sentrumsansikt.

I gamle dager fantes det noe som het Høyrepolitikk, og som partiet Høyre forhåpentligvis ville bedrive når de fikk makt. Mange velgere stemte nok på Høyre fordi de håpet på nettopp en slik Høyrepolitikk. Høyreledelsen i dag nærmest unnskylder seg for dette, og lar KrFs sentrum/venstre-orientering bli det moralske alibi.

Når partier står frem som klare og tydelige ideologisk, og fremhever sin egen moralske overlegenhet, vinner de frem. Dette har vi sett gang på gang, i mange land. Høyres siste fremgang ved forrige valg kom nettopp når Petersen mannet seg opp til å forsvare skattelette som et gode.

Men så stiller Bøygen seg opp midt på stien i form av kompromissets krav. Hver gang det er på tide å forvare eiendomsrett, fornuftig bruk av naturressurser, eller personlig frihet forlanger Bøygen et kompromiss med det motsatte prinsipp; "Styresammensetning i aktieselskaber, nei gå utenom, Jaan". Vi kan nå skrelle av lag på lag fra Høyreløken, og kjernen lar vente på seg.

Som kjent tok Peer seg selv i nakken til slutt, når Bøygens kompromisser hadde tvunget ham i kne. Da gikk han rakt igjennem, og hjem til Solveig.

Inge Simon Thorbjørnsen, styremedlem i Oslo DLF.