Våre politikere er selvsagt klar over mange av de problemer som folk rammes av. Poltikerne forsøker iblant å gjøre noe med disse problemene, men som regel er det dessverre slik at de tiltak som politikerne gjennomfører er av samme type som de tiltak som forårsaket problemene, og at de "løsningene" som blir gjennomført, kun gjør vondt verre.

Man kunne ramset en lang rekke eksempler som viser dette, men det aller ferskeste eksemplet er et som er omtalt i Aftenposten i dag: "Ventelister gir lengre sykehuskø".

Aftenposten fortsetter: "Ventelistene ved sykehusene kan i verste fall føre til at enkelte pasienter må vente unødig lenge på behandling. Systemet slik det fungerer i dag, bør legges ned, mener professor Dag Bratlid ved St. Olavs Hospital."

Som et tiltak for å redusere den tiden folk sto på venteliste for behandling ved de offentlige sykehusene, innførte politikerne i 1990 en "ventetidsgaranti". Denne innebar at bestemte pasientgrupper ble garantert undersøkelse og behandling innen seks måneder. Fem år senere ble nye pasientgrupper inkludert i ordningen, og fra 1997 ble det innført tre måneders behandlingsgaranti for pasienter som tidligere hadde blitt lovet behandling innen seks måneder.

En undersøkelse av ventelistene ved St. Olavs Hospital i Trondheim viser ifølge Aftenposten følgende konklusjon, som ifølge Aftenposten er oppsiktsvekkende: "Det er ingen sammenheng mellom behandlingskapasitet og ventelistenes størrelse. Det at mange pasienter må vente mer enn ett år, skyldes nedprioritering og ikke ressursknapphet. Hvis alle pasienter settes opp til første ledige time, behøver ingen vente lenger enn noen få måneder. Ordningen med ventetidsgaranti, som skulle sikre alle en vurdering og behandling ved sykehus innen en viss tid, er årsaken til at de må vente kanskje i flere år på behandling".

DLFs syn er at offentlige virksomheter ikke kan være effektive. Alle institusjoner har et "marked", noen som de må tilfredsstille, og handler primært slik at disse tilfredsstilles. (Selvsagt er det for hver institusjon flere slike markeder, og de blir rangert i en hierarkisk rekkefølge, dvs. noen er viktigere enn andre.)

Private institusjoner må tilfredsstille sitt marked, dvs. kundene, og må gi kundene en god vare/tjeneste for ikke å miste dem, det er jo kundene de mottar sine inntekter fra. .

Offentlige institusjoner har det offentlige som sitt "marked", og må tilfredsstille det offentlige, dvs. politikere og byråkrater. Dette er nødvendig for å kunne fortsette å motta bevilgninger. De som mottar tjenestene, kommer da nødvendigvis i annen rekke.

Derfor er det slik at uansett hvordan det offentlige organiserer sitt tilbud - om det er kommunalt, fylkeskommunalt, statlig, er finansiert ved rammebevilgninger eller stykkprisfinansiering, må følge garantiordninger, etc. - så vil det alltid være slik at institusjonenes førsteprioritet er å holde seg inne med politikere og byråkrater. Iblant betyr dette at offentlige institusjoner må tilfredsstille brukerne/kundene, men ikke alltid, og det er her private skiller seg fra offentlige tilbud: private må alltid sette hensynet til kunden først. Derfor vil private i et fullstendig fritt marked, dvs. et marked hvor det offentlig ikke beskytter enkelte private tilbydere mot konkurranse, være det som gir folk det beste mulige tilbud.

Vi venter fullstendig uten spenning på neste oppslag i Aftenposten om at en nyorganisering innen det offentlige tilbudet ikke har gjort problemene mindre, men verre. Vi er overbevist om at vi ikke må vente lenge.