Pga. den høye arbeidsløsheten blant ungdom ønsker nå NHO og HSH å redusere lønningene og andre tilbud til unge arbeidstagere.

Folk fra LO og AP, som for eksempel Hill-Marta Solberg, synes ifølge dagens Aftenposten at «arbeidsgiverforeningenes forslag om å redusere lønningene og lempe på beskyttelsesmekanismene for unge arbeidstagere er hårreisende.» Solberg hevder at «NHO og HSH sparker etter en gruppe som ligger nede. Det er grovt å utnytte situasjonen med høy ungdomsledighet til å svekke opparbeidede faglige rettigheter [som for eksempel oppsigelsesvern, som forslaget også vil lempe på]».

Man vet ikke om man skal le eller gråte når man ser uttalelser av den typen som Solberg kommer med.

Hun ser at ledigheten blant ungdom er stor. Da er det helt elementær økonomi at da er prisen på ungdommens arbeidskraft for høy, og dersom prisen på unges arbeidskraft settes noe ned, så vil etterspørselen øke. Da vil ledigheten blant ungdom også gå ned. Å sette ned lønnen (og eller gjøre det å ansette ungdom totalt sett billigere) vil altså redusere arbeidsledigheten blant ungdom, og det er kun dette som kan redusere ledigheten.

Hvis Solberg virkelig mener det hun sier, så er hun totalt uvitende om økonomiske årsakssammenhenger, og det er urovekkende at et stort parti kan plassere en slik person i en høy stilling (endog som nestleder). På den annen side lever jo partiene på venstresiden av å benekte økonomiens lovmessige sammenhenger, så det er kanskje ikke så overraskende allikevel.

DLF ønsker at staten ikke skal blande seg inn i økonomien overhodet, og da vil for eksempel lønnsnivået bli avtalt mellom arbeidsgivere og arbeidstagere uten noen tvangsinnblanding fra staten. Da vil vi altså slippe dagens tilstand hvor staten med initiering av tvang pålegger arbeidsgivere å betale folk mer enn de er verd, med det resultat at bedriftene ikke har råd til å ansette folk, og jobbtilbudene vil da selvsagt forsvinne.

Et system hvor staten ikke blander seg inn i fastsettelse av lønninger (og heller ikke på annet vis blander seg inn i individers fredelige disponering av sine eiendommer) vil føre til at arbeidsløsheten reduseres til praktisk talt null, og velstanden vil stige jevnt for alle grupper i samfunnet.