Venstresiden snakker mye om solidaritet, som betyr noe sånt som at vi bør hjelpe de svake til å få muligheter til å klare seg selv.

Men det er ofte slik at jo mer man prater, jo mindre handler man. Og hvordan oppfører venstresiden seg når den får anledning til å vise solidaritet i praksis?

I EU er det et «fritt» arbeidsmarked, dvs. at arbeidstagere fra alle medlemsland skal ha anledning til å ta arbeid i alle andre land på same vilkår som landets egne borgere. (Norge er ikke medlem av EU, men omfattes av den samme ordningen pga. diverse avtaler mellom EU og Norge.)

Nå vil snart ti nye medlemsland omfattes av denne ordningen, og dette betyr at arbeidstagere fra ti Østeuropeiske land vil få anledning til å ta seg arbeid i Norge på samme vilkår som nordmenn. Dette er selvfølgelig bra for de som kan komme hit og arbeide, og det er bra for bedriftene som kan få billigere arbeidskraft, og det er bra for Norge som helhet fordi jo flere det er som jobber her, jo større blir den allmenne velstand. Man kan selvsagt si at det på kort sikt er en ulempe for de arbeidere som vil bli utsatt for konkurranse fra de nye arbeidstagerne, men disse kan styrke sin konkurranseevne ved å tilegne seg kunnskaper som gjør dem mer ettertraktet på arbeidsmarkedet.

Hvis venstresiden hadde ment alvor med sitt snakk om solidaritet, ville de selvsagt ha ønsket arbeiderne fra Øst-Europa hjertelig velkommen. Men nå vil LO be om overgangsordninger for å utsette den muligheten Østeuropeer har til å skaffe seg arbeid i Norge. Så når LO skal vise solidaritet i praksis, da viker de tilbake.

DLF er selvsagt tilhenger av fri innvandring, som betyr at alle som ønsker å komme hit for å arbeide skal få anledning til det. Dette vil på sikt øke alles velstand. LOs standpunkt vil selvsagt senke velstanden for alle, også for LOs medlemmer. Men sosialistisk politikk har alltid ført til fattigdom og elendighet.