Kaoset omkring Oslo kommunes eventuelle salg av sine aksjer i energiselskapet Hafslund viser hvor kaotisk politikken er når den blander seg inn i det som burde ha vært et privat marked.

Det Høyreledede byrådet i Oslo ønsker å selge Oslos aksjer i selskapet. Et flertall i bystyret støtter dette. Hafslunds styre var imot dette, og da valgte Oslo kommune (ved finansbyråden, som disponerer et flertall av stemmene på generalforsamlingen pga Oslos store eierandel, å velge nytt styre). Arbeiderpartiet går imot av det de nå sier er prinsipielle grunner, men da Ap hadde byrådet i Oslo solgte også de (i 1996) aksjer i det kommunale Oslo Energi.

FrP i Oslo er tilhengere av salg av aksjene, men FrP er ikke tilhenger av privatisering: FrP på Stortinget mener at Staten bør kjøpe aksjene.

Alle partiene unntatt Høyre snakker om viktigheten av at Hafslund skal forbli på norske hender (den mest sannsynlige kjøper er det finske selskapet Fortum), man må ikke selge det norske "arvesølvet", ønskes det. Men fossene, selv kraftkilden, skal forbli på norske hender, fossene eies visstnok av ECO, som Oslo kommune skal beholde, det som skal selges er kun ledningsnettet.

DLF har ingen forståelse for kravet om at eiere skal være norske. Vi er tilhenger av at alle ressurser skal være på de hender som kan utnytte dem mest mulig økonomisk, da dette vil sikre at velstanden for alle blir best mulig. Dette vil bli resultatet dersom alt eies privat og det er ingen offentlige restriksjoner på omsetning. Men siden Oslo kommune nå eier, må man sørge for at et salg blir gjort mest mulig gunstig for Oslo kommunes innbyggere - de verdiene som ligger i selskapet er jo tatt fra Oslo kommunes innbyggere.

Det er klinkende kart at det offentlige ikke er en god eier, og derfor bør alt som er grunnlag for forretningsvirksomhet overføres fra det offentlige - kommune og stat - til private eiere. Hvorvidt disse eierne bor på Helsfyr eller i Helsinki skulle være fullstendig irrelevant.

.