I går ble det endelig vedtatt at åtte tilsyn, som hittil har hatt tilhold i Oslo, skal flyttes ut i distriktene: Arbeidstilsynet til, Trondheim, Konkurransetilsynet til Bergen, Sjøfartsdirektoratet til Haugesund, Luftfartstilsynet til Bodø, Medietilsynet til Fredrikstad, Post- og teletilsynet til Lillesand (!?), Direktoratet for beredskap og samfunnssikkerhet til Tønsberg, og Petroleumstilsynet til Stavanger

Det opprinnelige forslaget innebar at de ansatte måtte flytte eller miste jobben - heldigvis vil de nå ikke miste jobben. Isteden vil mange av de ansatte få ventelønn, dvs. de vil motta lønn uten å jobbe.

Denne flyttingen har kun en begrunnelse: distriktspolitikk. Som alle burde vite, så er distriktspolitikk det viktigste element i all norsk politikk. Hensynet til distriktene trumfer alle seriøse argumenter: I strid med saklige hensyn ble Operaen lagt i Bjørvika, hovedflyplassen ble lagt til Gardermoen, Flymuseet ble flyttet til Bodø, Norsk Tipping ble lagt til Hamar, Nasjonalbiblioteket ble lagt til Mo i Rana, Registret ble lagt til Brønnøysund, Jernverket ble lagt til Mo i Rana, osv.

Men dette er typisk politikerstyring: man kan godt si at distriktene trenger arbeidsplasser, men det kloke politikere da ville ha gjort er å gjøre områder til enterprise-zones: områder med lavere skatter og avgifter og hvor lovpålagte restriksjoner på etablering og verdiskapning er sterkt redusert, osv. Isteden vedtar politikerne nå å flytte bedrifter fra et sted til et annet - dette bekrefter jo at politikerne ikke kan skape, de kan kun flytte på det som andre har skapt. .

Verst er det at disse tilsynenes virksomhet, som til dels er svært nyttig, nå vil bli svekket. Resultatet kan bli en svekkelse av sikkerheten på viktige områder som for eksempel flytrafikk og skipstrafikk. - Fullstendig uansvarlig, er den første kommentaren fra leder i Skipskontrollens forening, Ingerid Bjercke, til den foreslåtte flyttingen av Sjøfartsdirektoratet, og hun fortsetter: "De velger å kaste sjøsikkerhetsarbeidet ut med badevannet under dekke av at det er distriktspolitikk".

Ille er det også at ansatte må ta sine barn ut av skolen, forlate familie og venner, selge sine leiligheter, og etablere seg på nytt på et helt annet sted av landet. Ifølge Bjercke kan bare fem av de 235 ansatte i Sjøfartsdirektoratet tenke seg å flytte med til Haugesund.

Men for politikerne på venstresiden av det politiske spektrum - regjeringens forslag ble støttet av regjeringspartiene og Ap og SV - spiller hensynet til enkeltmennesker ingen rolle. I deres verden må den enkelte ofre seg til (det de påstår er) helhetens beste. Og helhetens beste er, ifølge de samme politikere, tjent med at distriktene styrkes - valgordningen er jo slik at stemmer fra folk i distriktene teller omtrent dobbelt så mye som stemmer fra Oslo-borgere. Men saksordføreren sier det slik: "Norgeskartet tegnes på nytt. Dette er en gledens dag for regjeringspartiene og alle andre som er opptatt av å ta hele landet i bruk. Nå sikrer vi at kompetansen i ulike deler landet kan komme bedre til nytte" sier saksordfører Ola T. Lånke (KrF). Man tar altså hele landet i bruk, men bryr seg ikke om de sterkt negative følgene for de som nå er ansatt.

(I virkeligheten er helheten tjent med at et samfunn har full individuell frihet, men dette er foreløpig alt for vanskelig for våre politikere og våre intellektuelle å forstå.)

DLF er sterkt imot denne flyttingen. DLF er av det syn at mye av de oppgaver som disse tilsynene har er viktig, men vi mener også at disse oppgavene vil bli tatt best vare på av private tilsynsordninger. DLF ville ha gått inn for en gradvis overføring av disse tilsynenes oppgaver til tilsvarende private virksomheter. Alle typer sikkerhetkontroll innen flytrafikk, brannvern, telekommunikasjon etc. er best tjent med at politikerne ikke er innblandet. Vi ser nå tydelig hva som er viktigst for politikerne på Stortinget: det er ikke sikkerhet, det er å kjøpe stemmer, i dette tilfellet er formålet med flyttingen ikke sikkerhet - sikkerheten vil endog svekkes - formålet er å bestikke folk i distriktene til å stemme på de regjerende partier.