«Velkommmen etter» er noe som vi på den liberale høyresiede svært ofte kan si til våre venner på den politiske vensteeside.

I de siste tiår har de politiske grupperingene på venstresiden på område etter område kastet av seg sine gamle standpunkter og inntatt standpunkter som er ganske nær de som finnes på den liberale høyreside. De har gitt opp planøkonomien, de har gitt opp ett-parti-systemet, de har innsett at Sovjet, Kina, Kambodsja, Albania m.fl., var bloldige diktaturer, og beundringen for tyranner som Lenin, Stalin, Mao, Pol Pot, Enver Hoxa m.fl. er noe de om ikke skammer seg over så er det ihvertfall noe de prøver å fortie. (De beundrer fortsatt Cubas diktator Castro; enkelte av dem foreslår endog å gi ham Nobels fredspris (?!),
men det er vel bare et tidsspørsmål før de innrømmer at Castro hører hjemme i samme celle som de andre diktatorene nevnt ovenfor.) Mange på venstresiden har nå også forstått at den statlige uhjelpen som regel forårsaker langt mer skade enn nytte.

Men vår overraskelse var ikke liten da vi i avisen Klassekampen nylig så at enda et tidligere hovedpoeng for venstresiden var gitt opp; nå går også venstresiden imot det som så vakkert kalles et «flerkulturelt samfunn».

Klassekampen gjengir sist fredag på lederplass meninger fra mennesker som naturlig sogner til dens sympatisørkrets, og disse meningene går ut på at man bør «avvise på det sterkeste at Norge bør ha som mål å bli et flerkuturelt samfunn».

Ja og amen sier vi.

DLF er tilhenger av frihet; hvert individ bør ha mulighet til å gjøre akkurat hva vedkommende måtte ønske så lenge det ikke krenker andre individers rettigheter.

Hva har så dette med kultur å gjøre? Vi må være oppmerksom på at å ha et flerkulturelt samfunn betyr mer enn bare at bybildet skal være preget også av bygningsstiler, klesstiler, farvebruk, mat og musikk som er mer vanlige utenfor Norges grenser enn innenfor. Dersom Norge skal bli et flerkulturelt samfunn, betyr dette at vi i Norge også må akseptere at folk som lever iblant oss praktisere skikker som man med rette kan betrakte som nærmeste som kriminelle. Eksempler på dette er velkjente: æresdrap, tvangsekteskap, omskjæring av jenter, kvinneundertrykkelse som å nekte kvinner å ta utdanelse, barbariske
slaktemetoder, osv.

DLF er ikke villig til å akseptere slike utslag fra andre kulturer i Norge. I første omgang er det DLFs syn at alle som er her må akseptere norsk lov. Deretter vil vi poengtere at Vestens kultur, med vekt på rasjonalitet, respekt for individers rettigheter, dvs. individuell frihet, markedsøkonomi, er alle andre kulturer overlegen.

Vi har ingen forpliktelse til å innføre vestens kulturelle verdier andre steder i verden, men etter vårt syn har vi en forpliktelse til å gjennomføre dem i vårt land. Selvsagt betyr ikke dette at vi skal tvinge denne kulturen på andre, men det betyr at vi vil hindre mennesker som er her å tvinge sine barbariske skikker, som er direkte rettighetskrenkende, på andre mennesker her i landet.

Vi initierer ikke tvang når vi hindrer noen i å gjenomføre tvangsekteskap eller foreta omskjæring eller å nekte kvinner å ta utdanelse.

At venstresiden nå endelig har innsett at «det flerkulturelle samfunn» de roste opp i skyene for få år siden i praksis slipper barbari inn i Norge er et positivt trekk ved den politiske utvikling. Og vi kan si til de vestreorientete: «Velkommmen etter!»