AV STYREMEDLEM I OSLO DLF, INGE SIMON THORBJØRNSEN

Kulturministerens har sådd vind og høstet storm, ved konsesjonstildelingen til Kanal 4.

Saken er meget interessant fordi den så tydelig synliggjør viktige moralske spørsmål, og hvilke fatale konsekvenser det får å følge gale prinsipper. Det som har skjedd er at P4 ikke har fått fornyet sin konsesjon, slik alle hadde forutsatt. Det betyr i klartekst at en mengde mennesker mister sitt levebrød, og flere blir antagelig ruinert ved statrådens pennestrøk.

Det er gledelig at folk reagerer så voldsomt på dette maktmisbruket, men saken starter ikke her. Den starter med tildelingen av kongelige priviligier til å utøve et yrke. Skandalen ligger ikke primært i statsrådens manglende skjønn eller saksbehandlinges eventuelle svakheter, men i det umoralske og forkastelige menneskesyn som ligger til grunn for konsesjonstildeling som fenomen.

I vårt noe spesielle fedreland har vi bred oppslutningen om ideen om at felleskapet skal ha rett til å bestemme over enkeltmenneskers yrkesvalg, og hvorledes yrket så skal utføres. Kommuneplaner, "landskapsvern", konsesjonslover og kvoteordninger rammer enkeltmennesker hver eneste dag.

P4-saken setter så brått søkelyset på det vilkårlige og uakseptable ved at politiske organer griper inn og ødelegger en virksomhet uten legitim grunn. Saken er ikke i sin natur annerledes enn mange lignende saker, en den er mer synlig. Nå er heldigvis P4 er et ressurssterkt og talefør offer, og jeg tror ikke Regjeringen kan regne med at de rolig legger seg ned for å dø, som så mange mindre aktører har måttet gjøre før dem.

Nå kan det være nærliggende å tro at statsråden, som kommer fra et parti med demonstrert vilje til å underkue medier, ønsker å gjenopprette den tidligere statlige styringen av eteren. Jeg tror allikevel ikke at det er et slikt format over hennnes planer. Mye tyder på at det er selve den politiske prosessen med å la bedrifter leve i usikkerhet fra dag til dag om sine rammevilkår som er målet.

De færreste vet hvilke politiske føringer som vil gjelde i morgen, og hvorvidt de planer og investeringer man har gjort blir verdiløse over natten. Noen bransjer (som radio) pålegges å operere i monopoler der en tilfeldig aktør gis enerett, mens andre bransjer plages av såkalte "konkurransefremmende" pålegg fra myndighetene. Fellestrekket mellom slike tilsynelatende motstridende prinsipper, er at kontrollen over ens eget liv og arbeid blir fratatt den enkelte. Ved hjelp av vilkårlige og inkompetente inngrep i næringslivet skapes det et uttall av større og
mindre kriser som igjen benyttes som begrunnelse for ytterligere inngrep.

Denne utålelige situasjonen har ikke oppstått av seg selv. Ofrenes stilltiende godkjennelse av sin egen fordømmelse er den viktigste årsak til at den lille, og reellt sett maktesløse politiske klasse kan ture frem.

P4 er ikke avhengig av Svarstad Haugland ! Hun har intet å bidra med, hennes eneste mulighet er å nedbryte. Det er ingenting å hente på å forhandle med fienden. De fleste verdiskapere faller sammen når de blir anklaget av de uproduktive. Sjelden ser man et kraftfullt forsvar for retten til å strebe etter lykke, og for selv å beholde fruktene av sitt arbeid. P4 er visstnok for kommersielle. Det betyr at de sender stoff som folk liker, og som annonsører er villige til å betale for. Andre, f.eks. statlige radiostasjoner, sender smalt stoff som de færreste ønsker å høre, og som NRK derfor må bruke tvangsmidler til å finansiere. Tanken på at P4 skulle unnskylde seg ovenfor de upopulære er obskøn.

Den andre grunnen til rikets begredelige tilstand, er at så mange grupper har falt for den politiske kaste's frierier. Alle og enhver er blitt lovet en gratis lunsj, på andres bekostning, og med særlig "beskyttelse" for sine egne særinteresser. Desverre er det slik at det finnes ingen gratis lunsj, og politisk særbehandling betyr alltid undertrykkelse av andres legitime interesser. Hverken P4 eller TV2 kan han misforstått konsesjonprinsippet. Det var greit nok for dem så lenge det gikk deres vei. TV2 snakket litt om å ikke sende inne ny søknad dengang deres konsesjon var oppe til vurdering, men det ble med praten.

Pressen har også et særlig ansvar for at politikere har fått holde på på denne måten. Ved å alltid sverte kapitalismen, dvs det politiske system der staten beskytter rettigheter istedet for å krenke dem, har pressen sterkt bidratt til det som nå skjedde. Forakten for de kommersielle krefter, dvs de som klarer seg selv uten stønad, har gitt politiske inngrep en ufortjent moralsk legitimering. Pressen har ukritisk og nesten uten unntak gitt støtte til planøkonomiske tiltak rettet mot de
produktive i samfunnet, foreslått av de som selv intet har skapt. Uten denne aksepten av urettmessig makt over fredelige medmennesker ville ingen statsråd ha våget å utradere en bedrift på denne måten. Det vil ikke hjelpe å kreve granskning eller å klage på vedtaket. En granskning vil ikke avdekke noe irregulært, tvert om er det som har skjedd særdeles regulært !

Situasjonen er nå et legalt mareritt. På bakgrunn av vedtatte lover har Statsråden truffet en beslutning som kanskje er juridisk holdbar, men som er grovt umoralsk. Intet mindre enn et radikalt brudd med formynderstatens prinsipper kan gjenopprette en legitim tilstand på området. Staten må avvikle sin kontroll med media, og eierskapet til frekvensene må over på private hender. P4 bør straks kreve å få formell anerkjennelse av sin eiendomsrett over de frekvenser de i dag benytter. De er de rettmessige eiere, ved at de har opparbeidet denne retten gjennom lengre tids bruk. Staten bør straks på samme måte tildele Kanal 4 tilsvarende frekvenser, som de kan benytte og opparbeide eiendomsrett til på samme måte. Dette er den eneste legitime oppgave Staten har i forbindelse med drift av radiostasjoner.