Behandlingen av neste års statsbudsjett i Stortinget har forlengst passert kategorien komisk, og er nå blitt en ren farse.

Vi skal la det seriøse poenget - at parlamentarismen forutsetter et toparti-system eller to-blokk-system - ligge. Det vi skal si noen få ord om er følgende: Først kontaktet partiene bak mindretallsregjeringen FrP for å få et flertall bak forslagt. Da det ikke ble enighet - uenigheten dreide seg om et beløp som var mindre enn en prosent av hele budsjettet - kontaktet regjeringspartiene Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet gikk inn i forhandlinger med den Høyre-dominerte regjeringen (og dette var rett etter Aps landsmøte, hvor det var stor enighet om at Aps hovedfiende var høyrekreftene). Heller ikke nå ble det enighet mellom regjeringspartiene, selv om forskjellen mellom partene nå var enda mindre enn forskjellen mellom regjeringspartiene og FrP. Da vendte regjeringhspartiene seg til SV. Heller ikke nå kom partene frem til enighet. Hva gjør regjeringepartien nå?

Vi har ikke noen svar på dette, men vi konstaterer med tilfredshet at sirkuset fører til en god ting: en øket politikerforakt.

La oss til slutt nevne følgende: Hvis folk hadde fått beholde sine egne penger, så ville vi unngått alt dette, og velstanden for alle ville ha vært høyere enn den er idag.