Parlamentarismen forutsetter at det parti (evt. den koalisjon) som har flertall i parlamentet danner regjering. Men i dag har vi en mindretallsregjering, og dette innebærer at regjeringen kan måtte gjennomføre vedtak som den er uenig i.

Regjeringen må sørge for en helhetsvurdering (og vi skal ikke her si noe om hvor lite dette gjennomføres i praksis), mens opposisjonspartiene kan ta isolerte standpunkter slik at det samlet ikke blir noen helhetlig politikk ut av det. Derfor har opposisjonspartiene alltid forslått påplussinger på diverse poster for å tekkes velgerne. Når disse partiene er i mindretall er dette ikke noe stort problem. Men når opposisjonen har flertall blir det annerledes.

I det siste har det i flere saker oppstått en uhellig allianse av FrP, Ap, SV og Sp som har gitt regjeringens nederlag i en rekke saker. Mot regjeringenes ønske har disse partiene vedtatt å opprettholde enkelte småflyplasser, de har vedtatt å innføre makspris på barnehaveplasser, og de har vedtatt å redusere egenandelene ved fri rettshjelp.

Men disse utgiftene må dekkes på en eller annen måte. Vedtakene vil føre til store økninger på statsbudsjettet, siden partiene som står bak vedtakene ikke er enige om inndekningen. Resultatet av alt dette er økede utgifter for folk flest, fordi kostnadene vil bli dekket i form av økede kommunale avgifter, økede skatter, og øket rente. Resultatet blir at folk flest vil måtte betale langt mer enn disse tiltakene smaker.

Det som burde ha blitt resultatet av disse vedtakene er regjeringens avgang. Men de som sitter i regjeringen er vel for glade i posisjonen til at de vil gå tilbake til å bli menige stortingsrepresentanter.