I dagens Aftenposten gjengis to standpunkter som Ap-politiker Siri Bjerke sto/står bak. I 2001 mente hun som miljøvernminister at «CO2-avgiften er idag det viktigste virkemidlet i klimapolitikken», og idag som NHO-direktør, mener hun at «CO2-avgiften har ikke lenger noen påvisbar miljøeffekt».
Tilsvarende finner vi i dagens VG et oppslag om at KrF i opposisjon var for maksimalpris på barnehageplasser, men nå, når de er i regjering, er de imot. Det samme - eller motsatte - gjelder Ap, som mens de satt i regjering var mot maksimalpris, men nå er de for. (Det er meget enkelt å finne mange flere eksempler av samme type.)
Mange har trodd at partiene skulle legge frem ulike visjoner om hvordan samfunnet bør organiseres, og så skulle velgerne velge mellom dem. Men det er blitt noe helt annet. Valg er blitt valg av personer, ikke av visjoner eller ideologier. Og personen har ikke faste meninger, meningene skifter fra det ene til det diametralt motsatt fra en dag til den neste. Og hvilke meninger har politikerne? Jo, de meninger som kan gi øket oppslutning om partiet på meningsmålingene. Politikerne i de store partiene er alle som en en gjeng prinsippløse opportunister som kun er ute etter egen prestisje og egen posisjon og egen makt. Det er dette som i hovedsak årsaken til den stadig økende politikerforakten.
Det lille unntaket er SVs såkalte museumsbestyrere. Disse forsøkte å holde fast på ideologien. Men denne ideologien var jo direkte menneskefiendtlig og førte til død og fordervelse overalt hvor den ble gjennomført, så det er kanskje like bra at disse er spilt ut over sidelinjen.
DLF er et rent ideologisk parti som aldri vil gi avkall på sin ideologi, slik de andre partiene har gjort. DLF vil alltid, i enhver sammenheng, gå inn for å øke individenes frihet.