Ifølge VG idag (søndag 21/4) er Jens Stoltenberg lei av næringslivsfolk som snakker nedsettende om støtteordninger uten å nevne at de selv mottar subsidier i fleng: «...de burde gi uttrykk for takknemlighet til fellesskapet» påstår Stoltenberg.

Det er selvsagt riktig at også næringslivet mottar støtter fra «fellesskapet», men det er vel mest korrekt å betrakte dette som en bitte liten kompensasjon for alle de unødvendige ekstrautgifter og alt det unødvendige ekstraarbeidet, som «fellesskapet» pålegger næringslivet i form av skatter, avgifter, og et kolossalt skjemavelde. Hvor mange årsverk går med til å fylle ut fullstendig unødvendige skjemaer? Hvor mange jurister må næringslivet benytte for å følge med i de stadige forandringene i skatte- og avgiftsordningene? Hvor store hindringer for et effektivt næringsliv ligger i offentlige regulerings- og konsesjonsbestemmelser. Hvor mye taper næringslivet på arbeidsmiljøloven, osv.? Takknemlighet mot samfunnet, kaller Stoltenberg det, men man bør ikke glemme at det er næringslivet som produsere alt vi bruker og som gir arbeid til alle som har arbeid - de i det private næringsliv har endog arbeidsoppgaver som virkelig produserer verdier, men det samme ikke kan sies om alle som er ansatte i det offentlige.

Det er derimot samfunnet som bør føle takknemlighet til næringslivet. Og spesielt bør politikerne føle takknemlighet - det er politikernes beskatning av næringslivet som gjør det mulig for politikerne å bedrive sin fullstendig unyttige reise-, møte-, og seminarvirksomhet uten å bedrive noe som gjør dem fortjent til alle de pengene de bruker opp.

DLF vil avvikle alle støtteordninger til næringslivet, men DLF vil også avvikle alle offentlige restriksjoner på verdiskapning. Næringslivet bør være så dynamisk som mulig, og dersom man tar vekk alle offentlige restriksjoner på verdiskapning, vil produktiviteten, og dermed velstanden, øke.