Regjeringen varsler nå en ny linje i u-hjelps-politikken: "Her er Norges nye ultimatum til de fattigste landene i verden: Innfør demokratiske institusjoner, eller glem pengene fra oss!"

"I land der man ser at styresettet er godt, får man gode resultater. I land der styresettet er dårlig, kan hjelp nesten få motsatt effekt, sier utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson til VG."

Videre fra VG: "Det betyr at makthaverne i u-land som ikke viser vilje til politiske reformer og å bli overvåket av en fri presse og andre kontrollinstanser, vil miste statsstøtten fra Norge."

Det som sjokkerer DLF er at dette omtales som en ny politikk: det skulle være velkjent at politisk og økonomisk frihet er det eneste grunnlag for bekjempelse av fattigdom, og at regjeringen først nå setter dette som kriterium for å gi hjelp, det er meget overraskende, og viser den udugelighet og inkompetanse som preger tradisjonell politikk.

U-landenes problemer skyldes i hovedsak indre problemer i landene selv, og det er disse som må løses for å få til økomomisk vekst i disse landene. Et ufritt land kan motta milliarder uten at fattigdommen forsvinner. Et land med fri økonomi kan avskaffe fattigdommen uten u-hjelp.