Tittelen har vi tatt fra en fersk kommentar på document.no, skrevet av den ofte glimrende Hans Rustad. Rustad tar for seg Aps Jan Bøhlers modige utspill om at Ap bør ta fatt i de problemene som enkelte av innvandrerne fører med seg.

Vi siterer: ”Slaget om integreringen i Norge står i Groruddalen, sa Arbeiderpartiets Jan Bøhler sist uke. Dagsrevyen hadde onsdag et innslag fra Haugenstua. En 16-åring ligger i koma på Ullevål sykehus etter å ha blitt slått ned av en ungdomsgjeng. To jenter ble intervjuet og det slo meg: det er dette det handler om. Her går toget til fremtiden.

Hendelser som det brutale overfallet er ikke en av disse stygge voldsepisodene man kan sette klamme rundt: "det skjedde ikke meg", eller "noe vil det alltid være".

Den ene jenta sa - med tårer i øynene - at 16-åringen var en gutt alle kjente. Alle visste hvem han var. Han skulle ta bussen fra Stovner til Haugenstua. Da han gikk av bussen ble han angrepet og slått i hodet med steiner. Nå ligger han i kunstig koma.

Alle vet at alarmen går når noe skjer med ungdom. Foreldre er på alerten: hva skjedde, med hvem? hvor farlig er det? Brutal vold som dette skaper stor usikkerhet og frykt.

Det er ikke slik at denne volden foregår i et vakuum. Den har direkte ringvirkninger for lokalmiljøet. Hvor mange slike episoder skal til før folk begynner å telle på knappene om de skal flytte? Det første som skjer er at foreldrene passer bedre på barna sine, og ikke tør å la de gå alene, eller ta offentlig transport. Det blir mer bilkjøring, og virker hemmende på livsutfoldelsen.

For at demokratiet skal fungere må informasjonen flyte fritt i systemet. I tilfeller som dette må noen stille de ubehagelige spørsmålene. Men Jan Bøhlers appell tyder på at så ikke skjer. Han sa det må stilles krav: om obligatorisk fremmøte på dugnader, foreldremøter på skolen, obligatorisk barnehave, plikt til å lære norsk, osv. Det er slikt som avgjør hva slags miljø det blir. Man kommer ingen vei med viljesytringer og pene ord.

Når kontakten mellom folk er skjør kan voldsepisoder som den med 16-åringen få store konsekvenser. Et godt miljø greier å dempe reaksjonene og kanalisere følelsene. Der hvor sammenhengskraften er dårlig, rives enda mer i stykker og oppløsningen fortsetter.

Det er viktig ikke å redusere dette til meningsløs vold, som blir hengende i løse lufta. Handlingene er destruktive, men de får store konsekvenser. Hvorfor går ikke journalistene rundt og snakker med sosialarbeidere, lærere og lokalpolitikere? Eller gamle lokale innbyggere? Jan Bøhler sier til Dagbladet i dag at det er sosialdemokratiets grunnfjell som bor i Groruddalen: det er de som på 70-80-tallet fikk råd til å flytte ut av sentrum. Hvilken dom de måtte felle over integreringen, vil ha betydning for ikke bare Arbeiderpartiet, men oss alle.

Arbeiderpartiet begynner sitt landsmøte lørdag. Forstår Stoltenberg hva Bøhler sier?”(sitat slutt).

Vi har inntrykk av at Rustad har omtrent samme syn som Bøhler, og mht konkrete tiltak i dag går disse som nevnt ut på at ”det må stilles krav: om obligatorisk fremmøte på dugnader, foreldremøter på skolen, obligatorisk barnehave, plikt til å lære norsk, osv.”.

Løsingen er altså ifølge Bøhler/Rustad obligatorisk fremmøte på dugnader, etc. Hva vil man da gjøre med de som ikke møter opp? Antagelig vil man ikke sende politi for å hente dem, og man vil heller ikke sette dem i fengsel. Å ta fra dem trygden går jo ikke, så … Og obligatorisk barnehave? Skal barn tvinges bort fra foreldrene når de er ett år gamle og overlates til statlige/kommunale oppdragelsesinstitusjoner?

Bøhler og Rustad sier helt korrekt at ”Man kommer ingen vei med viljesytringer og pene ord”. Men det de kommer med er intet annet enn nettopp viljesytringer og pene ord. Det de foreslår er umulig å gjennomføre under en sosialdemokratisk modell. Mao. det de foreslår er helt uforenlig med velferdsstaten.

Velferdsstaten, et system som i sin natur er slik at det reduserer frihet og øker ansvarsløshet og styrker enhver form for ansvarsfraskrivelse, må nødvendigvis føre til den utvikling vi ser omkring oss: stadig større byrde på de produktive, stadig flere på trygd, stadig mer kriminalitet, stadig mildere straffer (de eneste som får strenge straffer er de som holder på med narko, spritsmugling og skattesnyteri; de som begår reell kriminalitet som vold, overfall, tyveri, etc. får milde straffer), stadig dårligere tilbud på de felter hvor det offentlige står for tilbudene, stadig mer byråkrati, og stadig dårligere statsfinanser.

Det finnes en løsing på dette. Denne er ikke forenlig med velferdsstaten, men den er i samsvar med individuell frihet. Kort sagt går denne løsingen ut på følgende: Alle statlige støtteordninger må avskaffes. Alle hindringer som næringslivet i dag opererer under må fjernes – dette vil gjøre at langt flere kommer i arbeid. Og individer som begår reell kriminalitet må straffes strengt.

Dersom disse tiltakene gjennomføres vil problemene etter relativt kort tid bli borte. Vi er klar over at dette ligger langt inn i frentiden; oppslutningen om dagens modell er nærmest universell, men dette betyr også at de problemer vi har hatt de siste årene bare vil bli større i årene fremover.