Obamas utenrikspolitikk
President Obama lovet forandring, og det ser ut til at han i utenrikspolitikken virkelig forsøker å gjennomføre dette. Vi skal kort henlede oppmerksomheten på noen valg Obama har tatt og som illustrerer hans kursomlegging i forhold til den politikken som tidligere har vært ført.
Hans første intervju med en utenlandsk TV-kanal var med den arabiske al-Jazeera. Den første utenlandske leder han hadde en offisiell samtale med var palestinernes leder Mahmod Abbas. Den viktige allierte Hamid Karzai, president i Afghanistan, måtte vente en måned før han fikk en samtale med Obama.
Han har sagt at han ønsker forhandlinger om en løsning i Afghanistan med den moderate delen av Taliban, som om det finnes noen slik; Taliban er militante muslimer som vil gjennomføre full sharia, og som gjennomførte dette da de hadde makten i Afghanistan.
Obama har også sagt at han ønsker å innlede forhandlinger med tyrannene i det religiøse diktaturet i Iran (det samme gjorde for øvrig også hans forgjenger president Bush). Iran arbeider som kjent med å utvikle atomvåpen og raketter som kan føre dem til mål langt av sted. Irans president har også uttalt at Israel bør fjernes fra kartet. Hva svarte Iran på invitten fra USA? At det ikke kom på tale å legge om politikken: "“There will be no thaw in relations with the U.S., and no concessions on [Iran’s] nuclear weapons program", Iran's intelligence minister made clear Feb. 1.”
President Bush gjorde forholdet til India langt bedre. India ble i mange år beskrevet som verdens største demokrati, og, har ide siste år lagt veien i retning avstørre individuell frihet. Obama derimot har lagt dette sporet på is og åpner i stedet for Indias konkurrent Kina. Utenriksminister Hillary Clinton har til og med uttalt at USA fra nå av vil legge langt mindre vekt på krenkelsene av menneskerettigheten i Kina generelt og i Tibet spesielt; hun sa at verken Tibet eller Taiwan skal stå i veien for å bedre forholdet mellom Kina og USA. Dette er lite annet enn et signal til Kina om at de kan videreføre sin aggressive politikk overfor disse to landene.
Også forholdet til Russand blir annerledes. Russland har som kjent utviklet seg sterkt i diktatorisk retning de siste årene. Makten ligger hos statsminister Vladimir Putin, som ikke kunne fortstette som president siden det var grunnlovsmessige hindringer for å ha denne posten i mer enn to perioder, så ved utgangen av sin andre periode fikk han innsatt sin nikkedukke Medvejev som president mens han selv overtok som statsminister. Men det er tsar Vladimir som bestemmer. På en rekke områder er friheten i Russland blitt stadig mindre, og journalister som er plagsomme for myndigheten blir stadig drept uten at noen blir stilt for retten. De største selskapene eies av Putins venner, og de bruker kriminelle metoder delvis også via statsapparatet for å svekke eller ødelegge sine konkurrenter.
Obama har også sagt at han vil avvikle president Bushs planer om å sette ut et rakettskjold i land i Øst-Europa som et forsvarssystem mot raketter fra Iran dersom Russland ville hjelpe med å gjøre Iran mer medgjørlig. Russland, som hele tiden har sagt at de mener rakettskjoldet er rettet mod dem, sa Nei.
Hva gjør Obama overfor Russland etter alt dette? Han vil nullstille alt som har skjedd og starte på ny frisk. Dette skjedde på den måten at i sitt møte med den russiske utenriksminister Lavrov hadde utenriksminister Clinton med seg en symbolsk reset-button som de kunne trykke på for å markere en ny start. Et bilde av denne reset-button ligger her:
(At teksten på denne knappen var feil var vel heller ikke overraskende.)
Mest avslørende er kanskje Obamas nye kurs i forhold til England. USA og UK har vært gode venner og nære allierte i en meget lang periode, disse to viktige landene har i mange år stått sammen i tykt og tynt.
At Obama hadde lagt opp til en ny kurs overfor UK ble først klart da Obama returnerte til den engelske ambassaden en byste av den store lederen under annen verdenskrig, Winston Churchill, som president Bush hadde lånt for noen år siden.
Så skulle Englands statsminister Gordon Brown på besøk til USA. Her siterer vi fra en kommentert omtale i Real Clear Politics.
"And the alarm bells really went off when Brown's entourage landed at Andrews Air Force Base," .. "Obama, breaking with precedent, wouldn't grant the prime minister the customary honor of standing beside him in front of the two nation's flags for the TV cameras."
… The White House initially cancelled a joint press conference with the prime minister on account of snow. This explanation was unconvincing to Toby Harnden of the London Telegraph, who noted "there are 132 rooms in the White House at least some of which, presumably, are free of snow."
When Mr. Obama did hold a truncated press availability from which most of the British press were excluded, he went right to questions, skipping the usual words of welcome for his guest. The hapless Mr. Brown didn't even get invited to lunch.
The president's "exceptionally rude treatment" of the prime minister will have consequences, predicted British journalist Iain Martin. "We get the point, Sunshine. We're just one of many allies and you want fancy new friends. Well, the next time you need something doing, something which impinges on your national security, then try calling the French, the Japanese, or best of all the Germans."
We may need the help the Brits no longer will be so eager to provide sooner rather than later, because Mr. Obama's overtures to our enemies have been rebuffed" (sitat slutt).
Obama sa under valgkampen at han ville gjenreise respekten for USA rundt omkring i verden. Det han har gjort er å være ettergivende overfor tyranner og diktatorer (Russland, Kina, Iran, palestinerne), og å fornærme USAs virkelige allierte (England, Afghanistan, Isreal). Vi vil tro at effekten av dette vil bli det motsatt av det Obama sa at han ønsket, vi vil tro denne politikken vil svekke Vesten, at den vil svekke USA, og at den vil føre til at respekten for USA blir enda lavere.