Justisministeren er nå tilbake på jobb etter noen ukers sykemelding. Etter hardt arbeidspress i en lang periode besvimte han på jobb, og han ble sykmeldt i en periode. I et intervju i går sa han at han nå, for å kunne klare jobben bedre, må sette klarere grenser; han må ta ut fritid, han må beskytte kveldene slik at han ikke er på møter hver eneste kveld, osv.

Justisministeren er ikke den eneste toppolitiker som har måttet sykmelde seg pga stort arbeidspress; for noen år siden gikk statsminister Bondevik gjennom noe lignende, og flere andre har vært i samme situasjon.

Men hvorfor er det slik? Kan noe av forklaringen være at det ikke er grenser for hva politikere i dag forventes å blande seg opp i eller ha en mening om? Er det fordi det ikke finnes et eneste saksområde hvor politikere i dag har alt å si og derfor må sette seg inn i?

Plassering av operaen. Politiuniformer. Plassering av museum for moderne kunst. Grenser for ytringsfrihet. Sukkerinnhold i syltetøy. Nye veier. Lokalisering av flyplasser. Oppussing av gamle veier. Oppussing av skolebygninger. Skolenes pensum. Reform av skolens organisering. Penger til forskning. Hjelp til Zimbabwe. Fredsforhandlinger på Sri Lanka. Hva som skal kunne sendes på TV. Grenser for når personer må/kan pensjonere seg. Rentenivå. Butikkers åpnningstid. Hvilke rusmidler som skal være tillatt. Hvilke (penge)spill som skal forbys. Markagrensen. Arbeidsbetingelser. Lønn. Bosetting i distriktene. Og en milliard ting til.

Poenget er at politikerne har alt for mye å gjøre, og da er det ikke å bli overrasket over at enkelte har et arbeidspress som gjør at de får seg en knekk.

Vårt syn er at det aller meste av de politikere i dag holder på med burde ligge langt utenfor politikernes arbeidsområde. Vi mener at enhver burde ha full rett til å bestemme over sin eiendom og sin inntekt, og derfor burde dette være områder hvor politikerne ikke hadde noe å si. I listen over er det etter vårt syn kun et par av tingene som politikerne har noen som helst rett til å blande seg opp i.

Haddde det vært slik som vi ønsket ville politikere kun holde på med å drive politiet, militære og domstolene (samt noe administrasjon), disponere statens midler til dette, og å oppdatere lovverket slik at friheten/individers rettigheter også beskyttes på nye områder. Dersom man hadde hatt et slik system ville ikke politikerne brutt sammen av stort arbeidspress slik som nylig har skjedd med Storberget, Bondevik, mfl.

På den annen sider er det slik at dagens politikere er busybodies og maktmennesker som ønsker å blande seg inn i absolutt alt folk holder på med, så da kan vi ikke si at politikere som får seg en knekk er blant de syke vi føler mest for.