Da vi første gang hørte om Nicolas Sarkozy ble vi noe optimistiske. Han var da fransk innenriksminister, og han hadde enkelte gode standpunkter. Han var pro-USA, han var pro-Israel, han var tilhenger av mer markedsøkonomi, han ville ha mindre reguleringer av verdiskapning, og han ville ikke ta med silkehansker på kriminelle. Det så også ut til at han var klar over hvor farlig militant islam er for sivilisasjonen.

Etter hvert ble han de konservatives kandidat ved presidentvalget, og for et års tid siden vant han valget over sosialistkandidaten Segolene Royal.

I valgkampen hadde han lovet å gjøre kraftige omveltninger i Frankrikes arbeidsmarked. Frankrike har større arbeidsløshet enn andre land i Vesten, dette fordi de som er ansatt har sterke ordninger som gjør at det er vanskelig å si dem opp - og da er arbeidsgivere naturlig nok forsiktige med å ansette. Offentlig ansatte har svært kostbare pensjonsordninger (lav pensjonsalder, store pensjoner). Tidligere har alle forsøk på å ordne opp i dette ført til store streiker og demonstrasjoner.

Etter at Sarkozy ble innsatt som president forsøkte han på en måte som ikke så særlig helhjertet ut å sette i gang noen reformer, men han ble møtt med store protester og ga reelt sett opp. Han ble en vanlig fransk politiker.

Dette viser seg nå også klart i finanskrisen. Denne krisen er skapt av statlige inngrep og reguleringer, og kan kun løses ved at politikerne holder seg unna, deregulerer, og lar alle involverte stå ansvarlig overfor sine handlinger. I tillegg bør forbudet mot gull som betalingsmiddel oppheves. (Det er for så vidt tillatt, men problemet er at rettsapparatet ikke håndhever kontrakter inngått i gull.)

Mht finanskrisen sier Sarkozy at ”Laissez-Faire, C'est Fini" (selv om systemet de siste 100 år har vært svært langt fra å være laissez-faire).

I stedet for å flytte Frankrike i mer liberalistisk retning forsøker han nå å øke fransk prestisje og makt i Europa. Sarkozy, som nå avtjener en periode som president i EU, har bla. forsøkt å legge EU-byråkartiet under fransk kontroll. Og franske byråkrater, de er av de mest byråkratiske og firkantede i verden.

Vi siterer fra Weekly Standard: "Sarkozy's Plan":

Don't be fooled. Something more than a coordinated effort to contain the current credit and economic crises is going on. That's why French president Nicolas Sarkozy was so eager to persuade President Bush
to convene the international talk shop, to be held in Washington shortly after the election….

Under cover of talk about international coordination lies the European Union's very different view of what the world should look like in the post-recession world. Start with the nostalgic calls for a new Bretton Woods agreement…. The principal feature was an agreement to have governments fix exchange rates…. France has always preferred to have governments collude to fix rates, so that pressures on it to become competitive by reining in its welfare state and exorbitant labor costs can be eliminated by adjusting the rate at which its currency…traded….

The French have also always wanted to stifle competition from low-tax jurisdictions, so that it is no surprise that as part of the new world order he has in mind Sarkozy sees an end to such "social
competition," and a closing down of "tax havens." And lest French capital be unable to compete with foreign capital, he would have a European-wide sovereign wealth fund to buy up firms threatened with takeovers by foreigners….

Sarkozy, serving a 6-month term as president of the European Union, sees an opportunity to replace the American model of capitalism with the statism that has produced economic sclerosis, persistent high levels of long-term unemployment, and a rigidity that forces reliance on protectionism, overt and covert, of the sort for which the EU farm policy is a model. (Sitat slutt)

Dette er enda en bekreftelse på at konservative svikter når det gjelder.

Det som må til for å løse finanskrisen er en avvikling av reguleringer og aksept av gullstandard. Kun dette vil kunne løse krisen og sikre at slike ikke vil komme igjen. Alt annet vil kun føre til enda større kriser i fremtiden. Og vi har enda en gang fått bekreftet hvor de konservative står, og dette gjelder altså også konservative som har samme fedreland Frederic Bastiat og Jean Baptiste Say, og som har det samme språk som har gitt opphav til uttrykk som entreprenør og laissez-faire!

Sic transit gloria munda!