Den siste uken har avisene hatt en rekke oppslag om at myndighetenes krisepakker, som var ment å stanse finanskrisen, ikke virker, eller at virkningen er ukjent. Dagens Aftenposten, for eksempel har "Redd det ikke holder" på førstesiden, og på førstesiden av Økonomidelen leser man "Ikke sikker på effekten. Usikre økonomer om virkningen av krisepakken".

Dette er akkurat som man kunne forvente.

På samme måte som statlig innblandingen er årsaken til krisen, er det statlig innblanding som forlenger den og gjør den verre.

Dersom en bedrift går overende, vil, under normale forhold, bedriftens aktiva bli solgt, og man sitter igjen med visse verdier. Dette er i en krisesituasjon som regel en del mindre enn det som var den opprinnelige vurderte verdien. For eksempel dersom en bedrift som på papiret var verd 100 mill kr går overende, vil dens aktiva bli solgt, og man sitter igjen med for eksempel 65 mill kr. Dette brukes så til å dekke fordringene.

Ja, dette er et tap på i snitt 35 % for de som har fordringer i selskapet, men dette er den eneste sunne veien å gå for å komme på rett kjøl igjen.

Men hva er det som skjer nå? Hva er det som skjer når statlige krisepakker komme med i bildet?

La oss si at myndighetene/politikerne er svært ivrige etter å fremstå som handlekraftige, som om de gjør noe, som nasjonens redningsmenn- og kvinner, og la oss anta at de har nærmest ubegrenset med penger å bruke.

La oss anta at bedriften nevnt over kan bli reddet av det offentlige. Vil den da slå seg konkurs og få sine aktiva solgt med et tap på 35 %, eller vil den vente på statlige pakker i håp om at disse vil gi et mindre tap?

Vi vil tro at den vil vente på statlige pakker som vil gjøre dens tap enda mindre.

Og det er dette som nå skjer med banker og finansinstitusjoner. De venter på bedre pakker. Og derfor går alt i stå mens de venter. Det er derfor de statlige pakkene som hittil har vært omtalt/foreslått ikke har hatt særlig merkbar positiv effekt – virksomhetene venter på bedre pakker, de venter på større overføringer som skal dekke (en enda større del av) deres tap. Og når politikerne ser at tidligere pakker ikke har den ønskede effekt, vil de komme med nye pakker. Det er derfor pakker ikke virker, de de skal virke på venter på enda bedre pakker.

Vi kom nylig over følgende historie: En amerikansk bank var i ferd med å reforhandle et lån med en av sine låntagere som ikke kunne betjene sitt lån på de opprinnelige betingelser (noe som betyr at banken ikke vil få tilbake alt den har lånt ut, men kun en mindre del). Så fikk den høre om at det kommer statlige hjelpepakker som skal hjelpe låntagerne/bankene. Da stanset banken forhandlingene i håp om at statlige overføringer vil kunne gjøre dens tap mindre.

Det er dette som i hovedsak er grunnen til at forslag om og forhandlinger om krisepakker/støtte fra myndighetene fører til at virksomheter nærmest stopper helt opp – de venter på enda bedre tiltak fra regjeringene. Og hvis myndigheten fortsetter som de hittil har gjort kan de få krisen til å vare svært lenge.

Det som kan få orden i økonomien igjen er en fullstendig "hands-off"-politikk; det beste som vil kunne skje er at myndighetene sier: "vi gjør ingen ting, det kommer ingen overføringer fra oss, vi redder ingen virksomheter, dere får ordne opp det rotet vi har stelt i stand".

Myndigheten burde også gått ut med følgende (som er enda mer urealistisk enn det over): "vi vil gradvis redusere alle skatter og avgifter, vi vil avvikle alle reguleringer, vi vil la alle bruke de penger de måtte ønske, inkludert gull, og vi vil ikke på noe vis blande oss inn i fredelig forretningsvirksomhet. Det eneste vi skal gjøre er å håndheve kontrakter". Da ville krisen raskt gli over, og det ville ikke komme flere kriser.

Vår syn er altså at det ikke bør være noen statlig innblanding i økonomien i det hele tatt. Når statlig innblanding fører til problemer – noe det alltid gjør, og det er dette som har skjedd også i dette tilfellet - vil yterligere statlig innblanding og "hjelp" bare føre til at problemene forverres og/eller utsettes.

Så vårt syn er: Nei til alle statlige krisepakker. Også her er det de frie marked som kan løse problemene.