"For høy rente" er tittelen på lederen i dagens Aftenposten. I løpet av det siste året har vi opplevd at Sentralbanken har satt renten opp en rekke ganger (det er styringsrenten som er satt opp, og de vanlige bankene følger stort sett denne renten). I de siste dager, derimot, har flere politikere, inkludert regjeringsmedlemmer, sagt at renten må ned, og i går satte sentralbanksjefen ned renten (og holdt muligheten åpen for nye kutt). Det er altså slik det skjer i et system hvor Sentralbanken er "uavhengig".

Slik har det vært de siste tiår: sentralbanker har satt styringsrenten opp og nett etter, ja, rent etter forgodtbefinnende. Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 satte den amerikanske sentralbanken renten ned, dette for å hindre en økonomisk nedgangstid.

Ja, kunstig lave renter fører til en oppgang, men den er ikke stabil, og fører alltid til en smertefull nedgang. Den finanskrisen vi opplever nå er resultat av flere ting, men en av hovedgrunnene er den kunstig lave renten som politikerne har tvunget igjennom. (En annen og viktigere grunn er den svak-dollar-politikken som har vært ført.)

I dag har altså alle land en sentralbank. Denne utseder penger og bestemmer rentenivået. Sentralbanken har av myndigheten fått en rolle som innebærer at de viktigste ting innen kreditt og finansiering er underlagt statlig styring.

Slik er det ikke i et fritt marked. I et fritt marked er det ingen statlig sentralbank. Et fritt system vil innebære at man får en gullstandard, og at renten fastsettes av markedet.

I et fritt system vil alle banker kunne utstede penger, og alle vil kunne bruke de pengene de måtte ønske. I et slikt system vil de aller fleste foretekke penger som kan innløses i gull. I et fritt marked vil altså markedskreftene føre til at det vokser frem en gullstandard, det er ikke nødvendig med et statlig pålegg om dette.

Under en gullstandard er inflasjon umulig; ved den minste mistanke om at det utstedes mer papirpenger enn det er dekning for i gull vil folk gå til banken og veksle inn sine papirpenger. Banken vil da miste sin markedsandel på en to tre. En gullstandard vil derfor sikre at pengeverdien er stabil, og en stabil pengeverdi er en forutsetning for langsiktig planlegging.

(I de siste årene har sentralbankene kjørt en inflasjonspolitikk, noe som har ført til at pengene er blitt mindre verd, noe som vi ser i et generelt stigende prisnivå.)

I et system med konkurrerende banker/valutaer vil inflasjon ikke være mulig, i et system med sentralbank vil vi få inflasjon når myndighetene/sentralbanken ønsker det.

Renten vil i et fritt system også bli bestemt av markedskreftene. (Markedskreftene er summen av alle individers tilbud og etterspørsel.) Hvis mange setter penger i banken vil renten bli lav, det blir da lett å betjene lån og investorer kan lett låne penger. Hvis få setter penger i banken vil renten bli høy, lån vil bli vanskeligere å betjene, og færre investorer vil låne.

Dette poenget er svært viktig: hvor mange som setter penger i banken er et uttrykk for en tidspreferanse, og det den sier er om folk vil bruke pengene nå eller ønsker å utsette forbruket til senere. Eller satt litt på spissen: vil folk flest kjøpe billige ting nå, eller vil de spare og kjøpe dyrere ting senere.

Rentenivået er altså et signal fra forbrukere til produsenter, og bringer viktig informasjon fra de som bruker/skal bruke varene til de som skal investere og så produsere dem.

Når myndigheten går inn og tukler med denne kommunikasjonen vil produsenter/investorer motta feil signaler i forhold til det signal forbrukerne sender ut, og det er derfor man etter noen tid med kunstig lav rente ender opp med mengder av konkurser; det er da etablert bedrifter som ikke er liv laga.

Men ut i fra de siste dagers avisskriverier ser det ut til at politikere, bankfolk, økonomer, lederskribenter, LO-ledere, og vanlige forbrukere tror at rentenivået er noe som man bare kan synse om og så fastesette etter innfallsmetoden.

I virkeligheten er det altså ikke slik. Setter man renten etter forgodtbefinnende, ender det med knall og fall. Og det er dette vi har sett i den siste månedens finanskrise.

For å komme på stø kurs igjen må man ha et fritt bankvesen og et fritt pengesystem. Kun da kan vi få stabile banker og en stabil valuta. Men siden kjennskapet til disse svært viktige prinsippene er forbeholdt en liten gruppe, og siden de toneangivende i kulturen tror at man kan ha et statlig monopol på penger, at man kan trykke opp så mye penger man vil, og at rentenivået kan fastsettes etter innfallsmetoden, så må det fortsette å gå galt.

Som bankpioneren J. P, Morgan sa det: "Å drive en bank på en ansvarlig måte er ikke umulig. Det er bare ulovlig".