Alle vet at det er store problemer i helsevesenet (køer, underskudd skjemavelde, sløsing, osv.). Også de som ikke har villet innrømme at det har vært store problemer har sett dette.

Den sittende regjering ved tidligere helseminister Sylvia Brustad var dog ikke spesielt villig til å innrømme problemenes omfang. Allikevel er nå Brustad skiftet ut med den visstnok effektive Bjarne Håkon Hanssen, og han har nå satt i gang et arbeide for å rydde opp.

Problemet han skal ta fatt i handler primært om koordineringen mellom det kommunale tilbudet (primærhelsetjeneste, omsorgstilbud) og sykehusene (som nå er statlige etter at de i mange år var fylkeskommunale – systemet fungerte dårlig når de var fylkeskommunale og mange trodde at problemene ville bli borte dersom staten overtok).

Hanssen har nå satt ned en ekspertgruppe som skal utrede noe som er blitt kalt Samhandlingsreformen. Formålet skal være å bedre samhandelen mellom de statlige sykehusene og det kommunale tilbudet.

Siden reformen skal skje innenfor en sosialdemokratisk modell hvor tilbudet er skattefinansiert, og hvor alle skal ha rett på gratis behandling, så vil ingen reform kunne få systemet til å fungere på en effektiv måte.

Skal et system fungere på en effektiv måte må det være slik at det er (reell eller potensiell) konkurranse mellom tilbydere, og, og kanskje viktigst, den som mottar tjenesten må være den som betaler for tjenesten. Et system hvor Ola og Kari skal motta et tilbud, men hvor staten betaler, vil aldri kunne fungere godt fordi da vil tilbyderen gjøre sitt beste for å tilfredsstille den som betaler – staten, og ikke de som skal ha tilbudet - Ola og Kari. Skal tilbudet kunne fungere godt må det være Ola og Kari selv som betaler, enten direkte eller via en forsikringsordnig de selv har valgt.

Det som kan få helsevesen til å fungere godt er at alle statlige inngren fjernes, dvs. at man får et fritt tilbud med private sykehus, private legekontorer, etc., og hvor dette finansieres av egenbetaling hvor altså den som mottar behandlingen betaler det det koster. Dette vil i praksis bety at den som er syk betaler direkte til legekontoret når han har vært til undersøkelse eller kontroll, og hvor han benytter sin forsikring dersom utgiften blir store.

Et slikt fritt system vil være fleksibelt, det vil ha alle mulige typer samarbeid for å tjene kunden, og det vil ikke være noe skjemavelde og eller noen føringer på hvilke institusjoner som kan og som ikke kan samarbeide med hverandre.

Så, den eneste reformen som kan gi oss et effektivt og godt helsevesen er en reform som innebærer full privatisering av hele tilbudet, dvs. slik at vi får et system hvor staten (eller kommunen) ikke har noen rolle (bortsett fra den legitime rollen staten har: å sørge for at kontrakter blir overholdt).

Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsreform vil gå inn i den stadig lengre rekken av sosialdemokratiske reformer som ikke førte til de ønskede resultater. Og grunnen til at reformer innefor en sosialdemokratisk modell ikke løser problemer er at de bygger på forutseninger som ikke kan gi gode og effektive resultater i praksis, de kutter den direkte forbindelsen mellom de som gir et tilbud og de som mottar tilbudet: ved å la staten betale og ved å ha finansiering over skatteseddelen vil man etablere og opprettholde ordninger som ikke kan være effektive og gode.