Etter at Adresseavisen publiserte en karikaturtegning av en naken selvmordsbomber med teksten "Jeg er Muhammed" på maven, reagerte Pakistans ambassadør i Norge. Han mente at dette – altså publiseringen av tegningen - var en terrorhandling. Han mente at den åpenbart forestilte profeten Muhammed, at dette var en grov fornærmelse mot islam, og dette kunne muslimer ikke finne seg i.

Hva er så definisjonen på en terrorhandling? Ambassadøren mente at en terrorhandling er enhver handling som vekker sterke reaksjoner. Siden karikaturer av Muhammed veker sterke reaksjoner blant muslimer, så er publiseringen av slike tegninger å regne som terror. Denne definisjonen er opplagt feil, det er mye som kan vekke sterke reaksjoner uten å være terrorhandlinger.

UDs talsmann reagerte på dette ved å uttale at man ikke ville si noe om saken; dette for ikke å gjøre saken enda mer vanskelig og betent.

Ingen av disse utspillene var uventende: en representant for en totalitær ideologi går til angrep på den friheten vi har i Norge, og UD vil ikke si noe, dette for ikke å gjøre situasjonen enda vanskeligere.

Hvordan ville et sivilisert land med en stat som var villig til å forsvare sine innbyggeres frihet svart på dette?

Ført ville man ha oppklart hva terrorisme er: terrorisme er å utføre vold og ødeleggelser i betydelig skala mot tilfeldige sivile med det formål å oppnå en politisk forandring.

Med denne korrekte definisjonen ser man klart at det å publisere en tegning ikke er terror, og man ser at de mange angrep mot Vesten utført av militante muslimer de siste 20 årene klart er terror.

For det annet burde ikke UD reagert ved ikke å si noe. De burde sagt klart ifra at i Norge har vi ytringsfrihet, og at utenlandske diplomater - og andre land - må akseptere dette. Hvis en ambassadør ikke aksepterer dette bør han utvises, og man burde ta saken opp med regjeringen i landet han kommer fra. (Egenlig taler ambassadøren på vegne av regjeringen, men i et slikt tilfelle burde man undersøke om det virkelig var samsvar mellom regjeringens politikk og det ambassadøren uttalte.)

Dersom regjeringen virkelig ikke kan akseptere at vi har ytringsfrihet, burde man i første omgang bryte alle forbindelser, og dernest evt. gå til krig. Dvs. når regjeringen i et fremmed land sier at den ytringsfrihet som finnes i Vesten er uakseptabel for dem, så er dette reelt sett en krigserklæring. Og da må vi svare med de midler som er nødvendige.

Det vi har sett de siste 20 år er en stadig ettergivenhet fra Vesten. Dette (dvs. den siste runden) begynte med dødsdommen mot Salman Rushdie rett før 1990; dette var en dødsdom utstedt av Iran mot en britisk borger.

Det alle Vestens regjeringer da gjorde var å late som ingen ting og å se en annen vei. Dersom disse regjeringene hadde svart på en måte som Iran fortjente – "en slik dødsdom mot et annet lands borger, og kun for at han har ytret seg, er totalt uakseptabel. Dersom den ikke tekkes tilbake er vi reelt sett i krig."

Dersom Vesten hadde gjort dette, ville de siste 20 års terror høyst sannsynligvis ikke ha skjedd. Men når offeret er ettergivende blir de aggressive mer og mer pågående, og når de fleste regjeringer gjør som norsk UD i denne saken – stikker holdet i sanden og håper at problemet vil forvinne av seg selv – så vil det bare bli verre og verre fremover.

Jo mer ettergivende man er overfor tyranniske bevegelser, jo med pågående og jo mer aggressive blir de. Slike bevegelser kan bare stanses ved at de påføres et knusende militært nederlag (slik som nazismen fikk i 1945, slik som slaveri-ideologien ble påført i 1865, etc.)

Det er dessverre mange ganger vi finner grunn til å sitere følgende kloke ord fra Winston Churchill: "An appeaser is one who feeds a crocodile, hoping it will eat him last".

Eller kanskje er det slik at vår tids Chamberlainer tror at dersom de kaster alle andre til krokodillene så vil han selv ikke bli spist når han er den eneste som er igjen? I så fall tar han feil.