I et samfunn hvor altruismen er det dominerende etiske grunnsyn er det en ting man kan være sikker på vil skje: det vil innføres stadig flere offentlige støtteordninger, og de som allerede er etablert vil bli mer om mer omfattende.

I dag har vi i Norge et utall støtteordninger: det gis støtte til alt og alle, og opptil flere ganger.

Praktisk talt alle som har barn, er gamle, reiser kollektivt, kjøper aviser, spiser mat, bor i distriktene, går i operaen, tar kurs på fritiden, etc. mottar store beløp i støtte fra det offentlige.

Oppfinnsomme sjeler arbeider intenst for å finne nye grupper som trenger støtte – kom ikke å si at entreprenørånden er død i Norge – og i Dagbladet i går så vi et oppslag om en så vidt vi vet helt ny støtteordning.

"Sametinget gir nesten en halv million kroner til et samisk homonettverk…". Arbeidet for å hjelpe homofile samer mottar nesten en halv million kr i støtte fra Sametinget.

Vi er kjent med at både homofile og samer har vært sterkt undertrykt både via folks fordommer og av den norske stat, og på et vis er det forståelig at det offentlige vil gi uttrykk for en beklagelse for dette - og slik skjer jo i dag alltid med penger.

Men Barne- og likestillingsdepartementet vil ikke være med på å gi støtte til netteverket for homofile samer. Grunnen er at nettverket kun har ett eneste medlem; og det er lederen i nettverket.

Denne mannen har altså funnet ut at siden han er både homofil og same så kunne han komme inn på de offentlige budsjettene ved å starte en gruppe som skal hjelpe andre i samme situasjon.

Vi er alle kjent med det som skjer med støtteordningene: for det første er der mye juks med dem (et stort antall grupper som får støtte til undervisning er blitt avslørt for falsk rapportering, politiske grupper er blitt avslørt for å ha oppgitt falske medlemstall, enkelte har klart å oppgi at de har flere barn enn de har, enkelt har oppgitt feil bosted fopr å få støtte, osv.).

Videre, støtteordninger tilslører reelle kostnader ved valg man foretar. Bosetter man seg i distriktene påfører dette både fordeler (lave boligpriser) og ulemper (store avstander innbærer høye bensinutgifter), skaffer man seg mange barn så innbærer dette kostnader, og det uheldig hvis slike kostnader skyves over på andre (som alle støtteordninger innebærer.

DLF er imot alle statlige støtteordninger. Pengene tilhører de som tjener dem, og det er galt å ta fra A, B og C for å gi støtte til D og E. (Vi har intet imot private støttordninger, ordninger som er frivillig finansiert, men vi er imot at staten skal ta penger fra folk for å dele dem ut til ulike politikerfavoriserte grupper i befolkningen.)

Alt det som er avslørt om støtteordninger opp igjennom årene viser at de er en tvilsom ordning: de koster mye penger, det er mye juks, mye byråkrati, og de innbærer at incentivene blir vridd (reelt sett fører de til at dårlige egenskaper støttes og at gode egenskaper straffes).

Det er også slik at det er et stort antall originale tiltak som blir tildelt støtte. Men å gi støtte til et nettverk av homofile samer som består av én person, det er nok det mest originale vi har hørt om.