Snart starter landbruksoppgjøret, og dette er i de vanlige politiske sirkler ansett som viktig: det er så viktig at Senterpartiet truer med å gå ut av regjeringen dersom bøndene ikke får et godt nok tilbud. Så det blir spennende fremover: regjeringen vil tilby penger, bondeorganisasjonene vil kreve mer, det vil muligens bli trusler om leveringsstopp av melk og ost, bøndene krever å få følge med i velstandutviklingen, staten vil tilby nye støtterordninger og vil gi mer via de gamle ordningene, de vil kanskje love å innføre restriksjoner på import av landbruksvarer slik at forbrukerne ikke skal bli fristet av billige utenlandske varer når de skal foreta sine innkjøp, osv.

Og så ender det antagelig opp med at staten vil overføre enda mer til bøndene og at matvarene blir enda dyrere.

Må det være slik? Vi vil si Nei til dette. Og ikke bare vil vi si at denne ordningen er skadelig: den fører til dårlig kvalitet på landbruksvarene, den fører til høye priser, den fører til styrking og utvidelse av kompliserte støtteordninger, den hindrer effektivisering i landbruket, den opprettholder et spredt bosettingsmønster, den fører til mer byråkrati, det fører til høyere skatter, for bare å nevne noe.

Hvordan bør det da være? Det bør ikke være noe landbruksoppgjør. Det bør ikke være noen støtteordninger. Det bør ikke være noen restriksjoner på import av matvarer begrunnet med hensyn til innenlands produksjon (man kan ha restriksjoner kun dersom formålet er å hindre spredning av sykdommer).

Dersom man ikke har noe landbruksoppgjør og ingen støtte eller restriksjoner innen landbruket vil bøndene kunne produsere det de vil, tilby det de produserer på det åpne marked, og dersom de ikke tjener nok på dette bør de utvide og effektivisere sin virksomhet, bedre kvaliteten på det de tilbyr, eller skifte over til annen virksomhet.

Egentlig er det ille at den stolte norske bonde i dagens system ikke behandles som dyktige og viktige næringsdrivende som produserer det viktigste som finnes: mat, men behandles som en svak gruppe som ikke kan klare seg uten hjelp og støtte.

Vi kan forstå og vi er helt med på at det finnes mennesker som ikke kan klare seg uten hjelp og støtte (men vi er imot at det skal finnes statlige ordninger for slik), men å behandle hele bondestanden som en svak gruppe som trenger støtte, det er skadelig for alle (unntatt for de sosialdemokratiske politikere som styrer ordningene og de utallige byråkartene som administrerer dem).

Vi synes at norske bønder burde riste av seg dette regime og si at "vi er best, vi lager gode matvarer som kan konkurrere ut alle andre." Vi er overbevist om at denne beskrivelsen passer på de aller fleste bønder, men det er synd at slike bønder av en eller annen grunn ikke vil ta ordet. Men kanskje er det også her som det er med alle offentlige støtteordninger; de er som en slags narkotika som til å begynne med gir en god følelse, men som på sikt er ødeleggende for alle de involverte.

I dette tilfellet er det staten/politikerne som opptrer som pushere, og det er de som tjener, samtidig som bondestanden ødelegges og blir avhengige av støtte og blir mer opptatt av å lete seg frem i jungelen av støtteordninger og å søke om støtte heller enn å produsere gode varer og å utvikle næringen.

Så DLF sier Nei til landbruksoppgjøret: bøndene bør og kan klare seg uten støtte. Støtteordningene har på sikt kun negative effekter.