Vi gratulerer med ny opera! Ut i fra de rapporter vi har lest ser det ut til at det aller viktigste ved operabygget – akustikken i salen – fungerer godt.

Men det er mye annet som er involvert i prosessen frem til åpningen sist lørdag, og vi vil kommentere noen av disse poengene.

La oss først dog si at vi er sterkt imot at staten eller politikerne skal ha noe med kunst og kultur å gjøre (annet enn som publikum). Vi er imot at det offentlige skal bruke penger på kunst og kultur, vi er imot at de skal regulere tomter og bestemme plassering. Vi mener at de som ønsker å gå i operaen skal benytte sine egne penger, slik som de som deltaer i andre typer musikkopplevelser gjør, enten det er Iron Maiden eller Metallica eller 50 cent eller Elton John eller Kylie Minogue eller Kiss eller Ingrid Bjørnov eller Sputnik – de som overværer konserter fremført av disse musikerne betaler hele gildet selv. Vi mener at det samme bør gjelde operaelskerne - de som vil overvære Wozzeck eller Rosenkavaleren eller Carmen eller Tryllefløyten eller Fidelio eller La Traviata eller Valkyrien, de bør betale sine billetter selv og ikke som i dag og i årene fremover bli subsidiert av skattebetalerne.

Men så til enkelte elementer ved den nyåpnede operaen. Vi skal ikke si noe om den noe eksentriske formen på bygningen – om denne har en funksjonell oppgave vet vi ikke, men vi vil bli overrasket hvis den hadde det. Bygningen er antagelig formgitt slik den er bare for å markant annerledes ut, noe som etter vårt syn er et lite høyverdig motiv.

Plasseringen er et resultat av norsk politikk aller helligste ku: distriktspolitikk. Den er plassert noe øst i Oslo, ved siden av en kontainerhavn og bak en meget stor trafikkåre, noe som neppe gir de mest fredfylte og estetisk oppløftende inntrykk. Videre er der ingen parkeringsplass ved operaen – det vil altså være umulig å ankomme operaen i bil og så parkere den der og la den stå til forestillingen er over. Man må parkere langt unna, og så må man gå et langt stykke og så over noen gamle fotgjengerbroer over motorveien, noe som neppe er midt i blinken for pyntede operagjester i finsko.

Så til kanskje det viktigste: programmet. Opera er an avansert kunstform som krever stor konsentrasjon fra tilhørerne: det å følge med på en seriøs operaforestilling krever gjerne en intens konsentrasjon i tre timer eller mer, og krever gjerne også forhåndskunnskaper for at man skal få stort utbytte av den. Opera er altså ikke for alle, opera er for de som ønsker å legge ned det arbeide som er nødvendig for å få utbytte av en forestilling.

"Ikke for alle", "forkunnskaper", "innsats", "konsentrasjon", "oppmerksomhet" – dette er uttrykk som skurrer i enhver sosialdemokrats øre; en sosialdemokrat vil jo ha alle med på alt: "operaen skal være for alle" er det sosialdemokratiske refreng.

Så hva gjør de da? Jo, de gjør om operaen, eller i hvert fall åpningsforestillingen, til noe annet: Så åpningsforestillingen besto ikke av en stor klassisk opera eller et nyskrevet norsk verk, nei, den besto av en slags ønskekonsert av småsnutter, noe fra klassiske operaer, noe fra amatører, og noen innslag fra en komikere (eller pantomimiker), amatørkorsang akkompagnert av litt sveising, et sett med dansebandet Ole Ivars og gurgling av Ingrid Bjørnov. (Vi vil skyte inn at vi har full respekt for disse artistene når de holder på med det de kan i sammenhenger hvor de hører hjemme, men de hører ikke hjemme i en opera - selv om Ole Ivars bare spilte til dans etterpå). Og sannelig dukket ikke både Narvestad og Grosvold opp også. Men dette var muligens bare i NRKs overføring – skal man sende opera i folkekanalen må man spe på med lit skravl og litt primitiv humor!

Men slik er sosialdemokratiet: "opera er fint, opera skal ut til alle, og i og med at dette er for avansert for folk flest så må vi gjøre innholdet enklere - da bytter vi ut Wagner og Berg med Bjørnov og Ole Ivars". Slik holder sosialdemokratene på på flere områder: i skolen ("alle skal ta eksamen fra videregående skole - blir dette for vanskelig til at alle kan klare det så senker vi kravene"), i kirken ("vi skal ha en folkekirke hvor alle, eller de aller fleste, kan føle seg hjemme – er det noen prester som tar kristendommen på alvor slik at folk som har et avslappet forhold til kristendommen ikke vil føle seg hjemme der så sørger vi for å sparke disse prestene ut av kriken"*), osv.

Så det som skjer er at sosialdemokratiet ruller videre på alle fronter og knuser det meste i sin vei – alt blir jevnet ut til et minste felles multiplum, en graut som kun er spiselig for de som har vært igjennom den sosialdemokratiske hjernevasken.
.
.
.
.
.

*I det siste skjer det dog endringer som tyder på at Ap kan være villige til å gi noe slipp på sin, dvs. statens, makt over kirken, dvs. å overlate til kirken selv å utnevne prester og biskoper.