"Duh" er et amerikansk uttrykk som ifølge ordboken Merriam-Webster brukes “derisively to indicate that something just stated is all too obvious or self-evident."

Det er altså et slanguttrykk som brukes når noen sier noe som er ment som en ny innsikt, men hvor denne innsikten er opplagt og velkjent for enhver oppegående person.

Vi kom til å tenke på dette da vi så følgende på Aftenpostens førsteside i går: "U-hjelp førte til korrupsjon: norsk u-hjelp og norsk næringsliv har bidratt til å skape korrupsjon i utviklingsland, sier bistandsminister Erik Solheim".

I et stort oppslag overs sidene 2 og 3 leser vi overskriften "Norge har bidratt til korrupsjon" og underoverskriftene er "Utviklingsministeren mener bistanden har vært naiv" og "150 millioner forsvunnet i Tanzania".

Vi siterer fra nettutgaven av artikkelen:

"- Det har vært mye naivitet på bistandssiden. Det har bidratt til at en korrupsjonskultur har fått utvikle seg, sier Solheim til Aftenposten.

Han forklarer korrupsjonskulturen i mange afrikanske land med at svake institusjoner og kontrollmekanismer i fattige land har møtt store penger gjennom bistand.

- Selv om det ikke kan unnskylde afrikanske lederes praksis, så er det ingen tvil om at vestlig næringsliv - og til dels også bistand - aktivt har bidratt til at korrupsjonskulturen har fått utvikle seg.

- Hva med norsk bistand?

- Norsk bistand har ikke skilt seg vesentlig fra alle andres, så heller ikke vi har sett hvor stort utviklingsproblem korrupsjon faktisk er, sier Solheim.

I et intervju med Bistandsaktuelt sier Solheim at Norge "har bidratt til en korrupsjonskultur".

Innrømmelsen kommer etter at et dansk revisjonsfirma har funnet ut at 150 millioner kroner er på avveie fra et bistandsprosjekt i Tanzania. Mellom 1994 og 2006 investerte Norge 300 millioner kroner i prosjektet Natural Resources Program i Tanzania. Ifølge Dansk revisjon mangler det dokumentasjon for halvparten av pengene.

- Det er en helt uakseptabel situasjon. Prosjektene har hatt gode faglige resultater [DLF betviler dette], men det kan ikke unnskylde at penger er kommet på avveie, sier Solheim.

Artikkelen inneholder også en liste med et lite utvalg av mislykkede u-hjelpsprosjekter, men vil stanser sitatene her.

Det er opplagt at støtteordninger, alle typer støtteordninger, inkludert u-hjelp - fører til korrupsjon. Alle støtteordninger er altså på sikt skadelige, dette fordi de ødelegger de naturlige former for samkvem i en økonomi: produksjon, bytte og handel.

U-hjelp fører til at det bygges opp byråkratier i mottakerlandene, den fører til at produksjon reduseres eller lammes, dette fordi mange heller vil motta gratis penger i form av støtte/u-hjelp heller enn å arbeide for å produsere varer/tjenester for salg. Den fører til at folk bløffer eller lyver for å fremstille seg som fortjente mottagere av u-hjelp. Og den fører til at folk stjeler av lasset, det er enklere å stjele fra det rike Vesten enn fra for eksempel egne naboer.

Alt dette er uunngåelig når det finnes støtteordninger, og jo større støtteordningene er, jo mer snusk, korrupsjon og umoral blir det, og i større grad vil produksjon, handel og verdiskapning bli redusert.

Det finnes utallige artikler som støtter opp om dette synet, her er noen få av dem:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1085298.ece

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1095139.ece

http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2005/07/02/AR2005070201372.html

Løsningen på alle disse problemene er å avvikle all u-hjelp og handle fritt med disse landene, dvs. alle land bør avvikle alle tollbarrierer som holder produkter fra disse landene ute fra markedene (barrierene er innført for å beskytte en gruppe som politikerne i Vesten trenger støtte fra, bøndene).

Men det finnes en form for effektiv u-hjelp. Hvis noen slik hadde vært frivillig finansiert ville vi ha støttet den: Også de land som i dag er fattig bør bli rike. Også befolkningen i disse landene bør kunne bli velstående. For å få til dette må landet ha en sikker eiendomsrett, dvs. at den som produsere noe ikke risikerer at staten eller kriminelle tar det han har skapt (bønder må f.eks. være sikre på at det er de selv som kan høste det de har sådd, bedrifter må kunne regne med at det er de selv som får inntektene av det de selger). Videre må man ha et effektiv rettsapparat som hindrer kriminalitet. Statens oppgave skal kun være å beskytte innbyggerne mot kriminelle – dersom staten begynner å dele ut velferd blir den med en gang korrupt og resultatet blir raskt anarki og sult. Den eneste fornuftige u-hjelp er altså undervisning i prinsippene for hvordan et fritt, dvs. kapitalistisk, samfunn fungerer. All annen u-hjelp er skadelig, noe også alle erfaring fra den u-hjelp som er praktisert de siste tiår, også viser.

Men alt dette er altså åpenbart ukjent for Erik Solheim. Så når de får førstesideoppslag i Aftenposten og to sider inne i avisen ved å si selvfølgeligheter som at norsk u-hjelp har ført til korrupsjon og at millioner av kroner er blitt borte, så er vi fristet til å si "duh!".