Eiendomsrett er forutsetning for frihet, for sivilisasjon og for velstand. Eiendomsrett innebærer at den som eier noe kan disponere det han eier uten å få tillatelser fra noen andre – kun eiendomsrett kan derfor sikre frihet, inkludert slike ting som ytringsfrihet, og dermed fri produksjon og handel, noe som er forutsetning for frihet og velstand. Videre, eiendomsrett er en forutsetning for en langsiktig ressursutnyttelse – uten eiendomsrett vil ressursene som finnes på et område bli oppbrukt i hui og hast (kjent som "allmenningens tragedie").

Dessverre er eiendomsretten i dag sterkt svekket – eiendomsrett kan eksproprieres, aktiviteter på eiendommen er underlagt en rekke offentlige restriksjoner, og alle som produserer er tvunget til å betale store deler av det de produserer i skatter og avgifter til det offentlige. Men i navnet finnes eiendomsretten fortsatt. I hvert fall på land.

På land etablerer man eiendomsrett til et område ved å blande sitt arbeid med området (for å bruke John Lockes formulering). Det som er statens oppgave er å beskytte eiendomsretten – det er altså ikke staten som deler ut eiendommer, det som skjer er at man etablere eiendomsrett ved å bearbeide noe, og så skal staten bekrefte dette formelt i og med en registrering, og deretter skal staten beskytte eiendomsretten.

Men hva med det som skjer på eller i eller under havet? Hva med fiskeressurser? Hvordan kan man etablere eiendomsrett til slike ressurser?

Man etablerer eiendomsrett til en fiskeressurs ved å benytte den (eller ved å være den første som benytter den): de fiskere som fisker på et område (eller på en art i et område eller på en stim) etablerer derved eiendomsrett, og så skal staten registrere og beskyttes denne eiendommen slik at andre ikke kan benytte den samme ressursen.*

Dette er et spørsmål som nå er under behandling. Smith-utvalget har lagt frem sin innstilling, NOU 2008:5, hvor de har sett på hvordan forvalte fiskeressursene utenfor Finnmarkskysten. For å kort oppsummere det som for oss her er det viktigste poenget så har utvalgte ikke basert seg på eiendomsrettsprinsippet. Det de har gjort er å gi kvoter ikke bare til fiskerne, men til alle finnmarkinger. En kommentator formulerte det slik: "Utvalget tar derfor hele Finnmarks befolkning med på lag, lover [alle] fiskekvoter og håper på oppslutning.".

Staten har altså gitt eierandeler ikke bare til de som "har blandet sitt arbeid med ressursene", men også til de som ble igjen på land og som jobbet med andre ting; bakere, banksjefer og snekkere har også fått eierandel i fiskeressursene.

Naturlig nok protesterer fiskerne mot dette. Her følger et utdrag fra en uttalelse av Reidar Nilsen, leder i Norsk Fiskarlag: "Jeg finner det påkrevet å stille noen sentrale spørsmål: «Hvordan er det mulig å foreslå en lovendring som fører til at ordførere, rådmenn, bussjåfører, bakere nå vil kunne få slike rettigheter?

Hvor blir det av fiskernes rettigheter som gjennom generasjoner har hatt dette som yrke, og som i tider har ofret både liv og helse? «Hvor står fiskernes rettigheter i Smith-utvalgets rettsoppfatning? Jeg er svært forbauset over at Smith-utvalget kan foreslå forvaltning på et regionalt nivå, bestående av 3 representanter fra Sametinget, og 3 representanter fra fylkestinget. Også dette sett på bakgrunn av Havressursutvalgets konklusjoner.
Sametinget er det øverste organ for det samiske folket og tinget er opptatt av statusheving. Jeg er derfor svært forbauset at Sametinget kan tillate seg å forlange råderetten over fiskeressursenes som har vært fiskernes næring i generasjoner. Det er intet mindre en utrolig.

Fiskerne i Finnmark har alltid vist storsinn. De har aldri bedt om særfordeler på bekostning av kolleger fra andre deler av landet. Jeg håper vi også denne gangen gjør det samme, og står sammen om våre rettigheter. Jeg anmoder fiskerne om å slutte rekkene bak Fiskarlaget. Jeg mener det er svært urimelig å gjøre det som Smith-utvalget har gjort, nemlig å framlegge et dokument der en spør befolkningen om de vil ha gratis kvote eller ikke. Dette høres forlokkende ut og mange vil nok gi dette tilbudet en uforbeholden aksept. Men utvalgets forslag om endre på sentrale etablerte forvaltningsprinsipper, vil i lang tid framover skape stor usikkerhet for de som allerede er etablert i næringa"

Vi støtter helt Nilsens protest mot Smith-utvalget innstilling, slik den kort er summert ovenfor.

Vi mener som antydet over at eiendomsretten reelt sett tilhører fiskerne i og med at de har benyttet ressursen, og at statens oppgave kun er å anerkjenne dette (i tillegg til å beskytte eiendomsretten). Det er helt galt at staten nå skal dele denne ressursen ut til alle (eller alle i Finnmark).

Vi sier dog ikke at Nilsens synspunkter faller sammen med våre, men vi sier at utgangspunktet for en sivilisert holdning til ressursene i og under havet er privat eiendomsrett, og det ser ut til at Nilsen i denne saken står nærmere oss enn han står andre partier.
.
.
.
.
.
.
.
*Det er en rekke uavklarte spørsmål her, men det som er helt klart er at prinsippet om eiendomsrett må være basis for hvordan man kan sikre en sivilisert omgang med og om de ressurser som finnes i havet og på havbunnen.