Halvparten betaler nå toppskatt, forteller Aftenposten på sin førsteside i dag. Nettversjonen av artikkelen forteller følgende: "160.000 flere må betale toppskatt. Lønninger bare litt over gjennomsnittet vil få toppskatt i år. Dermed får nesten halvparten av alle heltidsansatte toppskatt. …

Når innslagspunktet øker mindre enn lønnsveksten, vil flere få toppskatt. Dette kan være tilsiktet, som i 2007. Men det kan også være utilsiktet ved at lønnsveksten viser seg å bli større enn antatt da innslagspunktet ble vedtatt ved inngangen til året. Men det skjer likevel ingen korreksjon for dette i etterkant." (Sitat slutt)

Det som har skjedd her skjer på alle andre områder: ordninger som var ment for noen få, utvikler seg slik at de omfatter stadig flere: Toppskatten skulle bare ramme de rikeste, men den rammer nå halvparten. Støtteordinger skulle bare hjelpe noe få, men i dag er det innpå 800 000 nordmenn i arbeidsfør alder som lever på en eller annen form for offentlig støtte.

Med andre ord: På den ene side blir skattene og avgiftene stadig mer omfattende og vi betaler mer og mer til det offentlige, og på den annen side er det flere og flere som ikke lever av egen inntekt, men av offentlige støtteordninger som finansieres nettopp av de stadig økende skattene.

Slik må det være i velferdsstaten. Denne utviklingen er en uunngåelig følge av velferdsstaten: velferdsstaten er en samfunnsorganisering som innebærer at vi skal betale mye av det vi tjener i skatt, samtidig som det offentlige skal ta seg av flere og flere oppgaver, og samtidig som alle svake skal støttes.

Dette må nødvendigvis føre til det vi ser omkring oss hver dag: et forfall på alle områder (snusk, korrupsjon, skattesnyteri, svart arbeid), høyere skatt, stadig flere på trygd, misbruk av trygde- og støtteordninger, kriminalitet, osv., dette fordi jo høyere skattene er jo flere vil forsøke å lure seg unna, og jo mer genersøe støtteordningene er, jo flere vil forsøke å komme inn under dem.

Dette er et enormt problem, et problem som bare blir større for hver år som går, og det kan ikke løses innen velferdsstaten.

Kun en avvikling av velferdsstaten kan løse dette problemet. Alternativet til velferdsstaten er et fritt system hvor hver enkelt beholder det han tjener og bruker det - altså sin egen inntekt - på å skaffe de tjenester han ønsker seg, inkludert helseforsikring, pensjonsforsikring, og skole til egen barn. I dette frie systemet er statens eneste oppgave er å beskytte hver enkelts frihet. Kun en slik ordning kan gi et samfunn som er stabilt og harmonisk og som har stadig stigende velstand for alle.