Tidligere var det slik at statsansatte som var på reise i utlandet fikk dekket et beløp per natt til overnatting, uavhengig av hvor dyrt det leide hotellrommet var. Man fikk for eksempel dekket kr 1200 per natt (satsen varierte med hvor i verden man overnattet, men dette er irrelevant for vårt poeng), og hvis hotellet kostet kr 900 fikk man beholde de 300 kr som ble til overs.

De som ville bo godt valgte dyre hoteller, mens de som ikke brød seg om standarden på hotellet og valgte billige hoteller fikk noe hundre kr ekstra per natt de var i utlandet som et skattefritt pluss på inntekten. Dette systemet ble fulgt i alle år, og mange var fornøyde med det. La oss også skyte inn at dette ikke gjaldt mange personer, det er svært få som reiser utenlands for staten og som oppnådde denne lille fordelen ved å velge billige hoteller.

Men nå er det kommet en endring. Nå er det blitt slik at dersom man velger billig hotell og derved sparer none hundrelapper, så skal dette heretter oppgis som skattbar inntekt. Den som velger et billig hotell må skatte av det han sparer ved dette. Dessuten må arbeidsgiveren betale arbeidsgiveravgift av denne "ekstrainntekten".

Vi tar et talleksempel. En statsansatt er på et fem dagers oppdrag i utlandet. Statens satser innebærer at han får kr 6000 til dekning av hotell. Dersom han velger et hotell som koster 4000, vil han få en ekstrainntekt på kr 2000. Med den nye ordningen skal han skatte av dette, og hans arbeidsgiver må betale arbeidsgiveravgift etc. for denne ekstralønnen til den ansatte.

Hva er grunnen til at vi tar opp dette? Jo, vi vil tro at dette illustrere mentaliteten til en del ansatte i finansdepartementet: de leter med lys og lykte etter ting og forhold som de kan skattelegge, og går inn for å skattlegge alt som kan oppfattes som en urettmessig fordel – dette uansett om det vil gi staten større inntekter eller ikke.

Denne nye ordningen vil antagelig føre til at de fleste velger så dyre hoteller som satsene tillater, og for de som ikke gjør dette vil ordningen medføre så mye merarbeid for de involverte, spesielt for arbeidsgiveren, at vinningen går opp i spinningen.

Men det som er ille er at det i finansdepartementet finnes folk som nærmest har som sin misjon å lete etter alt som smaker av ikke-regulære fordeler, og som forsøker å stanse det.

Vi er sterkt misfornøyd med en slik mentalitet. Det er slike mentaliteter som fører til skade og ødeleggelse av all velvilje mellom mennesker. Vi synes dette er smålig, vi foretrekker raushet, velvilje og generøsitet. Men dagens system fremmer smålighet på alle områder.

Denne saken er i seg selv liten, men det den illustrerer er ille, virkelig ille.