Når en amerikansk president nærmer seg det tidspunkt hvor han skal gå av oppdager han at han ikke har fått utrettet så mye som han hadde tenkt seg. Ofte opplever presidenten sin tjenestetid som en lang serie med fiaskoer. Da får han gjerne den ideen at han vil sørge for en stor bragd før han går av, slik at historikerne i hvert fall kan knytte én positiv ting til hans ettermæle. Og for de siste presidentene har denne bragden vært å skape fred i Midt-Østen, dvs. mellom Israel og den arabiske/palestinske/muslimske siden.

Årsaken til konflikten er at den arabiske/muslimske siden ikke vil godta at staten Israel eksisterer, og da kan det ikke bli noen fredelig løsning så lenge islam, som er den ideologisk forankring for de som vil eliminere Israel, står sterkt.

President Carter forsøkte, mot slutten av sin meget mislykkede presidentperiode, å få i stand en fredsavtale. Carters engasjement endte i den såkalte Camp David-avtalen i mars 1979, og den førte bla. til en fredsslutning mellom Egypt og Israel. Resultatet av dette ble at Egypt ble boikottet av de andre arabiske/muslimske landene, og at Egypts president Sadat ble drept i et attentat utført av militante muslimer. Men noen fred mellom Israel de andre naboene førte avtalen ikke til. Det ble altså inngått en fredsavtale, men noen fred ble det ikke.

Den neste som forsøkte seg var president Clinton. Han fikk i stand forhandlinger mellom Israels statsminister Barak og palestinernes sjefsterrorist Yassir Arafat, men heller ikke denne gang ble det fred.

Når er det president Bush som forsøker seg. Men heller ikke han vil lykkes. Det er mulig at han vil klare å få i stand en fredsavtale, men noen fred vil det ikke bli.

Fred kan det først bli når den ene av de to motstridende kreftene er nedkjempet. Og de to kreftene som står imot hverandre her er den vestlige, demokratiske modellen, representert ved Israel, og islam, representert ved terroristgrupper som Hamas, Hezbolla, mfl., og land som Iran og Syria.

Disse to ideologiene – vestlig demokrati og islam - er ikke forenlige, og for at det skal bli fred må en av dem vike (så lenge de ønsker å dominere samme område).

Det er overraskende, nei sjokkerende, at de aller fleste kommentatorer og politikere ignorerer det som denne konflikten handler om. Å tro at man ved forhandlinger kan få til en virkelig fred mellom disse to partene tyder på en kolossal mangel på virkelighetskontakt; den som tror at man kan få til en fred her på ikke-voldelig vis må ignorere islams 1300 år gamle historie.

Enhver fredsavtale vil også føre til flere angrep på Israel - Israel er et sivilisert land og vil forsøke å etterleve avtalen, i hvert fall til å begynne med. Men den andre siden vil ikke etterleve noen avalte, og vil benytte perioden rett etter at avtalen er ingått til å intensivere sine angrep. Enhver fredsavtale vil altså føre til flere tap på Israels side.

Vårt syn er altså at så lenge islam står sterkt vil det ikke bli en fredelig løsning på denne konflikten; så lenge islam står sterkt vil den ene siden måte nedkjempe den andre militært før det blir fred. Dette er tilsvarende det som skjedde i 1945: da kunne det ikke bli noen fredelig løsning på konflikten mellom Vesten og nazismen, konflikten ble avsluttet når nazismen ble knust militært. Alt tyder på at det eneste som kan gi varig fred i Midt-Østen er en tilsvarende løsning. Og siden det er lite som tyder på at våre ledere vil gå inn for en slik løsning, tyder dette på at ikke bare Bush, men også hans etterfølgere, vil forsøke å skape fred i Midt-Østen ved å inngå avtaler, og at sannsynligheten for at de vil bli overholdt er null.