I dag legger Stjernøutvalget frem sin innstilling. Utvalget ble satt ned for å vurdere strukturen i det norske universitets- og høyskolesystemet, men allerede før innstillingen er lagt frem er det blitt debatt.

En overskrift på nrk.no sier at utvalget "Vil lage åtte stor-universitet": utvalget vil foreslå at dagens mange universiteter og høyskoler samles i færre enheter, noe som innebærer at mange av dagens høyskoler vil bli lagt ned.

Små høyskoler/universiteter har små fagmiljøer og ofte liten søkning av studenter. Den utdannelsen som gis på disse små enhetene kan derfor bli av en lavere kvalitet enn et tilsvarende fagstudium på et større universitet. Mange små enheter fører også til mye dobbeltarbeide, noe som kan spares inn ved stordrift (men hvis enhetene blir for store vil det også oppstå problemer).

Det burde være rimelig klart at grunnen til at vi har så mange høyskoler rundt omkring i Norge er det som er norsk politikk aller helligste ku: distriktspolitikk. Politikere flest kommer fra bygde-Norge, og, de vil gjerne gjøre noe for hjembygda: det vil la riksveien gå igjennom den, de vil legge en flyplass der, eller de vil opprette (eller flytte dit) en eller annen institusjon, tilsyn eller direktorat. Eller en høyskole.

Men de som nå står i fare for å bli nedlagt begynner å ruste seg til kamp, og mye energi vil i de neste år bli brukt til å overbevise politikerne, som om noen år skal fatte vedtak i denne saken, og at Høyskole XXX ikke må nedlegges.

Hvor mange høyskoler og universiteter har vi i Norge? Vi er ikke sikre. På NRK radio i går ble det oppgitt at vi hadde 28, men på Dagsrevyene i går ble det oppgitt at vi hadde 38.

Hvor mange trenger vi? Bør det være 8? Bør det være 38? Det har vi ingen mening om. Det vi derimot har en mening om er at alle utdannelsesinstitusjoner burde være fullt ut private, uten noen form for offentlig innblanding. Kun på denne måten vi man ha det antall som det er mulig å finansiere og det antall som det vil være behov for. Og ved en slik ordning vil man spare alle de ressursene som går med til å utrede og diskutere hvordan utdannelsessystemet skal være, og som går med til å kjempe imot endringer av det system vi til enhver tid har.

Et slik system vil i langt større grad enn dagens system drive forskning og undervisning på en effektiv og ubyråkratisk måte. Og man vil i langt større grad enn i dag oppleve den politiske ensretting og den utbredet frykt for nye tanker som preger dagens universitets- og høyskolemiljøer.