Vi kom forleden over en gammel avis og la merke till noe spesielt: Avisen (Dagbladet for 2/1-08) innholdt en rekke debattinnspill om flere viktige spørsmål.

På førstesiden leser vi følgende: "Uføreeksplosjon truer Norge: lavere velferd eller høyere skatter". Inne i avisen er det en kronikk om "Middelmåtig forskning" og den innholder forslag til løsning, et annet sted er det et innlegg om kvotering til jobber: enkelte som kvoteres ber om at de ikke skal bli stakkarsliggjort. Det er flere, men la oss holde oss til disse: På svært viktige områder er det problemer, og tilsynelatende velutdannede mennesker skriver lange debattinnlegg hvor de påpeker feil og kommer med forslag til løsning. La oss før vi går videre nevne at alle disse områdene er statlige.

La oss gjøre følgende tankeeksperiment: Vi tenker oss at alle restauranter, spisesteder og kafeer i Norge er drevet av det offentlige, at det er gratis å spise der - regningen er betalt over skatteseddelen, og at alle spisesteder har samme meny.

Til å begynne med ville de besøkende kunne spise så mye de ønsket, men etter hvert vill spisesteder begrense hvor lenge hver enkelt kunne få sittet til bords, og det ville bli køer. Kvaliteten på alt fra mat til service, rengjøring og dekor ville bli dårligere, og vi ville ende opp med spisesteder som så ut som om de var fra Romania på 1950-tallet, og at maten også var fra da.

Da ville antagelig avisene ha vært fylt av innlegg om hvordan man kunne bedre kvaliteten på maten. Et stort antall mennesker ville hatt forslag om forbedringer, og enkelte av dem kunne ha vært gode: noen ville ha krevet at det skulle satse mer på norsk mat – mer lutefisk og smalehovud og mindre pizza og filet mignon, noen ville ha satset på at alle skulle tilby kun vegetarkost, noen ville ha forbud mot vin og øl til maten, noe ville ha gått inn for forbud å ta seg en røyk etter maten. Avisen ville ha vært fylt av debattinnlegg om hvordan løse krisen i restaurantsektoren.

Også politikerne ville ha vært opptatt av dette: de på venstresiden ville ha gått inn for at det skulle bevilges mer penger for å gjøre tilbudene bedre, og Høye og FrP ville ha gått inn for anbud og konkurranseutseting: det private firma som krevde minst penger av det offentlige skulle få lov til å drive alle spisestedene i en begrenset periode ville fått drive dem.

DLF derimot ville ha gått inn for full frihet på dette området: vi ville ha gått inn for at hvert enkelt spisested skulle privatiseres, og at hver person som gikk inn for å spise der og da skulle betale for det han spiste (egentlig skulle eierne selv få bestem hvordan de skulle ta inn betaling), at spisestedene selv skulle få bestemme meny, prisnivå, dekor, grad av service, etc. Da vil vi tro at man ville få et mangfold av tilbud med stor variasjon innen meny, dekor, kvalitet, service, osv. og at hver enkelt kunne velge det han ønsker og de han hadde råd til. (Ja, de som ikke hadde så god råd ville ikke kunne velge de beste restauranter, men selv det dårligste tilbudet under denne modellene ville være bedre enn ved statsmodellen, og hvis man virkelig ønsket seg et godt måltid kunne man spare opp penger for å kunne betale for det.)

Dersom denne modellen ville ha blitt fulgt ville alle kunne velge den type restaurant og den type mat og den grad av service de foretrekker, det ville være konkurranse og stadige forbedringer, og det ville ikke være noen samfunnsdebatt om restaurantens meny og kvalitet.

Den modellen som er skissert over og som innebærer at staten skal drive alle spisesteder og at det skal være gratis å benytte dem, det er den modellen alle debattanten og alle andre partier vil ha mht skole, helsevesen, og trygder.

Og da er det ikke overraskende at resultatet innen disse områdene blir slike som beskrevet under statskafémodellen.

Alle debattene tyder på at det er store problemer, og at de – de stadig økende problemene innen helse, skole og trygder/pensjoner - ikke kan løses under dagens modell. Dersom man hadde hatt en full privatisering ville problemene innen dagens ordninger ikke lenger eksistert og alle de som skriver debattinnlegg for å endre noe som ikke kan endres, ville kunne benyttet sin arbeidskraft til noe nyttig. Den pågående debatten om reformer innen velferdsstaten er meningsløs og kommer ikke til å gi noen positive resultater. Velferdsstaten er håpløs og utvikler seg stadig nærmere det nivå som det var på kafeene i Romania på 50-tallet. Det som må til for å løse problemene er full privatisering og egenbetaling, gjerne via forsikringer på enkelte områder, på alle områder unntatt politi, rettsapparat og militært forsvar.