Det er Dagsavisen som beskriver Sandbergs bok om Fritz Moen-saken som årets viktigste bok, og det er lett å slutte seg til dette. Vi siterer fra Dagsavisens anmeldelse:

"Tenk at du vet at du er uskyldig, men dømmes for to drap. To brutale seksualdrap på unge jenter. Som du skulle ha gjort på tross av at du hadde alibi. Til tross for at blodtypen din ikke stemte med drapsmannens. Til tross for at du var lam i den høyre armen. Du kan verken høre eller kommunisere med andre mennesker. Du har ingen familie som kan besøke deg i fengsel i de drøye 18 årene du sitter innesperret. Du har ingen venner. En mer svimlende tanke er knapt tenkbar. Men slik var nå avdøde Fritz Moens virkelighet.

Tore Sandberg har skrevet årets viktigste bok. Fordi den har gyldighet i evig tid. Den sjokkerer og forbløffer deg, samtidig som den gjør deg ydmyk og skamfull overfor en mann du aldri har møtt, Fritz Moen. Dette er historien om et system som sviktet en av sine svakeste i nesten alle fasene av hans liv. Om tyskerungen mora ikke ville vite av. Om den døve tenåringen som ikke fikk skolegang. Om den unge, ressurssvake mannen som ble den perfekte syndebukk når storsamfunnet skrek på oppreisning etter mordet på de unge studinene Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. …

"[Sandberg] bygger sin sak på nøkterne fakta: politirapporter, utdrag fra avhør, sitater fra aviser og egne intervjuer med vitner….. Men det er gjennom pinlig nøyaktighet og våkenhet at Sandberg plukker fra hverandre de to sakene mot Fritz Moen og avkler politi og påtalemyndighets rekke med selvmotsigelser, manipulasjoner og brudd på politietikken.

Det er sjokkerende lesing. Hva som skjedde i avhørene av Fritz Moen er helt avgjørende for saken. Sandberg avdekker på side etter side hvordan politiet i Trondheim dels «lærte» Moen hva som skjedde på åstedene og dels truet en tilståelse ut av den døve mannen, som hadde helt andre begreper om «tilståelse» og «sannhet» enn hørende. Hans «lærte» versjon ble gjentatt i retten og oppfattet som en tilståelse, men samtidig sa Moen at han var uskyldig. Den logiske bristen burde noen brydd seg om. Samtidig er det vanskelig å sikkert vite hva som skjedde i avhørene, men faktaene frustrerer mer: Politiet endret plutselig tidspunktet for det første mordet (ett år i forveien) slik at Fritz Moen likevel ikke hadde alibi. De sådde tvil om det eneste tekniske funn som måtte frikjent Fritz Moen, sæd med blodtype A. Og 30 år etter rettssakene, framstiller en pensjonert politimann bevis som ville hatt mye å si for Fritz Moens forsvar.

Tvilen kom aldri tiltalte til gode. Isteden ble bevis, dokumenter og sentrale vitneuttalelser manipulert eller unndratt slik at Fritz Moen skulle bli dømt for drap. Dette oppleves som bevist i Tore Sandbergs bok, et standardverk om rettsstaten Norges skitneste øyeblikk. Aldri har en bok hatt en mer presis tittel"(sitat slutt).

Vi vil tilføye at Sandberg etter vårt syn i denne saken har gjort en stor og viktig jobb (noe han også gjorde i Liland-saken, hvor han fikk frikjent en annen som var uskyldig dømt for drap).

Boken påstår at folk i rettsapparatet – og Sandberg navngir dem – har løyet, forfalsket bevis, og ellers vært utilgivelig udugelige. Alle Sandberg retter mistanke mot bør etter vårt syn tiltales og, hvis de etter en rettferdig prosess blir funnet skyldige, straffes. Dette burde være opplagt, men Sandberg forteller i boken at tidligere anmeldelser han har innlevert er blitt henlagt uten reell etterforskning.

Sandberg har også innlevert anmeldelse mot tre høyesterettsdommere som ifølge Sandberg "handlet mot bedre vitende/viste grov uforstand i tjenesten" når de avviste å ta opp igjen en av sakene Moen var dømt for: "Enten må de ha visst at de gjorde feil - eller så kan de umulig ha lest de dokumentene de selv vurderte" (s. 307).

Nordmenn mener at de lever i verdens beste land, og at alt er så flott og fint. Men nå er det gang på gang vist at systemet har grove feil, og vi har i våre kommentarer her pekt på mange av disse. Men aller verst er det når det skjer uskyldige blir dømt, og enda verre er det når betrodde folk i rettsapparatet lyver og forfalsker bevis for å få en uskyldig dømt. Og når dette rammer en handikappet mann som Moen er det så ille at man blir kvalm.

Tre ting til slutt: vi vil tro at ingen av de som rammes av Sandbergs kritikk vil bli straffet, systemet er i dag for korrupt til at dette vil skje.

Alle anstendige mennesker er Sandberg stor takk skyldig, og denne takken går også til bladet Se og Hør som finansierte Sandbergs arbeid med saken.

Og denne saken viser også at ærlighet varer lengst; de politifolkene som løy og forfalsket bevis er avslørt i boken og deres ettermæle vil lide selv om de ikke vi bli straffet.

Vi er enige i det Dagsavisens anmelder sier: "Dette er et standardverk om rettsstaten Norges skitneste øyeblikk. Aldri har en bok hatt en mer presis tittel. ... Tore Sandbergs bok om den dobbelt drapsdømte Fritz Moens møte med politi, påtalemyndighet og domstol må bli obligatorisk lesing på Politihøgskolen – under parolen: aldri igjen."