Vekkelsespredikanter har antagelig forekomet omtrent så lenge menneskeheten har eksistert. Vi kjenner best til de amerikanske predikantene som herjet på begynnelsen av forrige århundre, og som det finnes mange eksempler på i litteratur og film, men det som er en passende beskrivelse av disse passer antagelig på alle, både før og etter.

De reiser gjerne omkring og preker død og fordervelse – men dette er noe som kun vil ramme de som ikke gjør det predikanten sier. Det han sier innebærer store selvoppofrelse til fordel for den saken predikanten preker for, og det innebærer at menigheten må redusere sin levestandard, gi mye av sine penger til predikantens sak, og legge om sin opp til nå syndefulle livsførsel.

Predikantens budskap blir kun fremstilt med en følelsesmessig begrunnelse, men når han enkelte ganger forsøker seg på rasjonelle argumenter blir de raskt tilbakevist. Allikevel fortsetter predikanten sin virksomhet uten at hans troverdighet er blitt redusert, predikantens besøk fører selv etter avsløringer allikevel ofte til et rent massehysteri.

Predikanten preker som sagt selvoppofrelse, og gir iblant inntrykk av at han også lever spartansk og sparsommelig, men dette er kun skuebrød, egentlig lever han som regel i luksus med alle de herligheter som rasjonelle og frie samfunn kan by på: predikanten vil ha dette selv, men vil ikke at hans tilhengere skal nyte godt av slike ting; for tilhengerne vil det gode liv føre til fortapelse, død og fordervelse.

Sannheten er at praktisk talt alt det predikanten farer med er bløff og oppspinn fra ende til annen, selv om det på noen punkter finnes noe som tyder på en viss virkelighetsforankring – på landsbygda i USA tidlig på 1900-tallet var vekkelsene ofte en reaksjon på slike ting som overdrevet alkoholforbruk.

I går ble en slik predikant tildelt en pris som tidligere hadde stor prestisje. I de siste år er denne prisen blitt ødelagt, i de siste år er den for eksempel gått til en religiøs fanatiker som hevdet at lidelse var moralsk høyverdig og at man ikke burde søke å eliminere den (Mor Theresa), til en amerikansk eks-president som har sett det som sitt livs oppgave å forfekte ettergivelse overfor tyranner og terrorister (Jimmy Carter), og til den moderne terrorsimens far (Yassir Arafat).

Al Gore hører godt hjemme i dette selskapet, og vi gratulerer ham med Nobels fredspris.