"Operaen blir gul" sto det med krigstyper på Aftenpostens førsteside sist lørdag. Operaen, som har vært under planlegging i flere tiår, og til hvilken man valgte en hvit og meget dyr marmor fra Italia for at den skulle se elegant og verdig ut, ser ikke ut til å bli den hvite perle innerst i Oslofjorden som man hadde tenkt, nå ser det ut til at den blir gul.

Det skjer, viser det seg, kjemiske reaksjoner, sannsynligvis mellom marmoren og mørtelen som er brukt for å holde marmorplatene på plass, og effekten av dette er slik at marmoren blir misfarget og får gule flekker.

Venstre Lars Sponheim uttaler seg alltid treffende og elegant, og han karakteriserer operaens nye farve ved å si at den "minner om urinalene i Oslo" .

Det viser seg nå, etter at problemet er blitt kjent, at den marmoren som ble valgt kom ganske dårlig ut i tester som ble gjennomført før valget ble tatt. Allikevel ble den valgt. Men slik er det som regel når det offentlige gjør noe – resultatene blir alltid annerledes og dårligere enn meningen var.

Vårt syn er at det ikke er en offentlig oppgave å bygge opera, å drive opera, å støtte opera eller på noen annen måte å ha noe med etableringen eller driften av operaen å gjøre. Operaen er allikevel i dag i praksis et fullt ut offentlig prosjekt, og slike offentlige prosjekter blir som nevnt alltid helt annerledes enn det var meningen. Det er dog sjelden at man direkte kan observere at resultatet blir et annet enn det var tenkt, vanligvis er disse effektene ikke åpenbare, men i dette tilfellet lar sannheten seg ikke skjule: Det offentlige klarer ikke en gang å få riktig farve på en bygning som de bruker omkring fire milliarder skattekroner på å bygge.