Frihet er ikke gratis. Friheten må kjempes frem, og når man har den må den stadig beskyttes. I Vesten må den store friheten vi har stadig forsvares mot krefter som vil redusere den, og de fleste av kommentarene her på stemDLF handler om dette. Men i dag skal vi ikke se på dette, denne gangen skal vi kort se på det som skjer et sted hvor man har vært helt uten frihet, og hvor en betydelig del av befolkningen nå kjemper for frihet. Vi tenker på Burma/Myanmar.

For noen dager siden begynte demonstrasjoner mot militærdiktaturet, og det ser ut til at diktaturet har svart på den verste måte de kan, de har massakrert et stort antall demonstranter.

Men det er i slike tilfeller fremtiden avgjøres: Et diktatur vil alltid ha et maktapparat til rådighet, de vil alltid har et stort antall bevæpnede menn som skal beskytte diktaturet. Og det viktige spørsmålet er: hva gjør disse soldatene når folket gjør opprør?

I noen tilfeller nekter soldatene å skyte på befolkningen. Det var dette som skjedde i de sosialistiske diktaturene i Øst-Europa omkring 1990: soldatene nektet å skyte og regimene falt. I sosialistdiktaturet Kina gikk det annerledes: alle husker massakren på Den Himmelske Freds plass i juni 1989 hvor et stort antall studenter ble skutt.

Slike demonstrasjoner som i disse dager skjer i Burma har landet opplevet tidligere, og med forferdelige resultater. I 1988 ble f.eks. anslagsvis 3000 sivile demonstranter drept.

Da var det vanskelig å få informasjon om dette mens det skjedde, men takket være moderne teknologi - mobiltelefoner med kamera, Internett - er nå hele verden godt orientert om det som skjer mens det skjer.

I Dagsrevyen i går var det en reportasje om en høytstående offiser som hadde hoppet av fra den burmesiske hær. Han uttalte at han som buddhist ikke kunne skyte på andre buddhister [det er buddhistmunker som er fremst blant demonstrantene]. Dette må vel bety at han ikke ville hatt store problemer med å skyte på ikke-buddhister, hvilket er et standpunkt vi ikke finnes spesielt beundringsverdig.

Mange setter også denne gangen sin lit til FN, men FN er like udugelig her som alltid ellers når det gjelder væpnede konflikter. Om dette siterer vi kun fra en kommentar i Aftenpostens kulturdel i dag (side 3): "Mens en hel verden var sjokkerte vitner til utviklingen i Burma, beviste FN nok en gang hvor lite handlekraftig det kan være."

En ting som muligens gjør det vanskelig for militærdiktaturet å lette på undertrykkelsen er forholdet til Kina. Kina er fortsatt et diktatur, og dersom kineserne flest ser at befolkningen i Burma klarer å få øket sin frihet, vil dette oppmuntre opposisjonelle i Kina. Derfor vil Kinas ledere støtte diktaturet i Burma. Kina "vil ikke fordømme voldsbruken mot demonstrantene".

På den annen side skal Kina arrangere OL i 2008, og dersom de støtter regimet i Burma for sterkt vil dette kunne føre til en omfattende boikott av OL, og dette er noe de kinesiske lederne ikke vil risikere.

Så situasjonen er komplisert. Men vi håper at militærdiktaturet faller og at friheten vil øke, selv om det akkurat nå ikke ser spesielt lyst ut.