I dag vil vi bare bruke ett eksempel for å illustrere det prinsippet vi vil ha frem: nylig demonstrerte studenter mot forslaget til statsbudsjett for 2008; de synes at det bevilges alt for lite til studenter, til forskning og til universiteter og høyskoler.

Hvordan måler man hva som er for lite og for mye? I dag er det blitt slik at det offentlige finansierer nesten alt, og politikerne lover ved hvert valg at alle skal få mer. Men når vil da folk bli fornøyde? Når vil de synes at de har fått nok? Vil de ikke alltid kunne si at "den gruppen jeg tilhører får for lite?". Jo, vi vil tro det; vi vil tro at de aldri blir fornøyde. Og hvor kommer pengene fra? Jo, de blir tatt fra folk som arbeider, noe som betyr at de som arbeider og driver verdiskapning får stadig mindre igjen for den innsatsen de yter. Vi ser jo også at skatte- og avgiftssatsene stadig økes, og at stadig flere glir over i svart arbeid og andre former for skatte- og avgiftsunndragelse.

Så vi er i en situasjon hvor stadig flere krever mer og mer, og hvor alle i stadig større grad blir misfornøyde. La oss her skyte inn at DLF ikke støtter denne modellen, vi mener at staten ikke skal støtte noe (unntatt politi, rettsapparat og militært forsvar, som er det eneste staten skal drive med), og at enhver skal få beholde alt han selv tjener og bruke det på de ulike tilbud som i dag gis av det offentlige; hvis noen da vil ha mer penger må de jobbe mer eller utdanne seg mer og bli mer produktive: Mao: mer penger kommer da som et resultat av mer produktivt arbeid, og ikke som i dag som et resultat av å mase på eller presse eller true politikere.

Men tilbake til de som skjer i dag: det offentlige driver nesten alt, alle er misfornøyde fordi de får for lite, og misnøyen og kravmentaliteten sprer seg og blir stadig sterkere. Det som her skjedd er altså at det offentlige har tatt på seg alle mulige oppgaver, og da burde man ikke bli overrasket over at denne utviklingen skjer.

Det er et ordtak som sier at dersom man gir Fanden lillefingeren, så tar han hele hånden. Dette beskriver perfekt det som skjer når man lar staten hjelpe ulike grupper ved å tvangsinnkreve penger fra folk. Det begynner med lav skatt og hjelp til det virkelig svake, men så utvikler det seg slik at skattenivået blir skyhøyt, og at "svake grupper" etter hvert defineres så vidt at den inkluderer forskere og studenter.

Det finnes et annet ordtak som beskriver det samme: "Har man tatt Fanden på ryggen må man bære ham frem". Det at staten har tatt på seg så mye er det samme som at den har tatt Fanden på ryggen. Og har man Fanden på ryggen er det han som bestemmer hvor ferden går, og kjenner vi ham rett går det da rett til Helvete.