Helsetilsynet i Oslo og Akershus la i går frem sin rapport om ambulansesaken. Som kjent ble en ambulanse fra Ullevål Universitetssykehus tilkalt til en mann som ble slått ned i Sofienebergparken en dag tidlig i august, men ambulansepersonalet reiste tilbake til sykehuset og lot den skadede mannen ligge igjen. (Mannen ble etter hvert kjørt til sykehus i drosje.)

Ambulansepersonalets handling ble møtt med sterk kritikk, og deres handlinger er nå blitt undersøkt av Helsetilsynet. Vi siterer fra VGs omtale av saken: "Helsetilsynet i Oslo og Akershus mener ambulansepersonellet som etterlot hardt skadde [mannen] i Sofienbergparken 6. august i år, "ikke fulgte plikten til å yte øyeblikkelig hjelp".

Tilsynet mener også at de to ambulansearbeiderne hadde «en klart diskriminerende oppførsel, som kan forstås med rasistiske overtoner».
…

- Personellets handling var et markant avvik fra faglig standard, sa fylkeslege Petter Schou i Oslo da han presenterte tilsynssaken onsdag.

Helsetilsynet retter i rapporten ikke bare kritikk mot de to ambulansearbeiderne, men også mot Ullevål universitetssykehus.

Tilsynet mener «det foreligger tegn på alvorlig systemsvikt» når det gjelder sykehusets prosedyrer, holdningsskapende arbeid og kommunikasjon innenfor ambulansetjenesten. [Artikkelen fortsetter å kritisere ulike instanser som var involvert i saken, men vi avslutter vårt sitat fra VG her].

Dett er en tragisk sak. En mann, et voldsoffer, kan bli påført store skader fordi han kom sent til sykehus fordi ambulansepersonellet oppføre seg på en hensynsløs og uansvarlig måte.

Men er denne hendelsen unik? I en debatt som fulgte en kommentar om denne saken på document.no ble det hevdet at det har forkommet en lang rekke lignende saker. Vi siterer fra ett av innleggene: "Jeg har personlig opplevde betydelig grovere forsømmelse fra helsevesenet, noe innlegg på blant annet document.no har bekreftet langt fra er "enestående" eller sjeldent i dagens helsevesen."

Man bør også se denne saken – ambulansepersonellets og sykehusets oppførsel – i sammenheng med hvordan representanter for det offentlige oppfører seg overfor publikum.

Det finnes utallige eksempler på at vanlige mennesker i sitt møte med det offentlige, enten det er klienter på sosialkontoret, eller det er folk som søker byggetillatelse, eller det er bedriftseiere som søker konsesjon, eller det er folk som klager på skatten, eller det er statsansatte som saksøker sin arbeidsgiver fordi de er blir urettferdig behandlet, som av det offentlige blir behandlet på en nedlatende og arrogant og hensynsløs måte. Mao. Denne saken er ikke unik.

En privat virksomhet må søke å behandle sine forbindelser og kunder på en grei og hjelpsom måte, fordi hvis ikke vil firmaet miste kunder; kundene kan når de er misfornøyde gå til en konkurrent. Denne mekanismen fører til at det i private virksomhet er et press om å behandle publikum på en god måte (selvsagt kan det allikevel finnes unntak).

Men i det offentlige er det ikke slik. Der har publikum praktisk talt aldri noe alternativ. Dette innebærer at de ansatte kan slippe unna med å yte dårlig service. I det offentlige er det også slik at de ansatte er beskyttet, det skjer praktisk talt aldri at noen som er ansatt i det offentlige mister jobben fordi de er lite dyktige eller fordi de behandler publikum på en dårlig måte. Dette er heller ikke noe som påvirker de ansatte til å behandle publikum på en vennlig og hjelpsom måte.

Mao. det som voldsofferet ble utsatt for etter at han ble slått ned er dessverre et alt for typisk eksempel på hvordan det offentlige behandler oss.

DLF mener at en privatisering av det meste som det offentlige i dag utfører vil føre tikl at kvaliteten på det tilbudet vi kan nye godt av vil bli langt høyere enn i dag. Og til slutt vil vi bare nevne at det var et privat tilbud, en drosje, som fikk kjørt den nedslåtte mannen til sykehus.

At det offentlige tilbudet svikter, og at det private tilbudet løser problemer når det slipper til, burde ikke overraske noen.