Det er i dag 40 år siden seksdagerskrigen brøt ut. Israel hadde siden etableringen i 1948 gjentatte ganger blitt angrepet av sine arabiske/muslimske naboer; naboer som ønsket at Israel skulle opphøre å eksistere. Israel hadde vunnet alle disse krigene. Men den spektakulære seieren som Israel oppnådde i krigen som begynte 5. juni 1967 hadde verden aldri sett maken til.

Israel kriget mot Jordan, Egypt, Syria, land som hadde langt flere soldater og langt mer materiell enn Israel – Egypt hadde for eksempel fem ganger så mange soldater og ti ganger så mange stridsvogner som Israel – og hadde etter seks dager nedkjempet disse tre landene og okkupert bla. Vestbredden, Gaza og hele Sinai.

Krigen endte altså med en suveren serier til Israel. Men tjente Israel på dette? Vi vet jo at Vestbredden/Gaza har vært utgangpunkt for et kolossalt antall terrorangrep på Israel.

Det har vist seg at det i vår tid er noe enklere å vinne en krig enn å vinne en fred. I 1967 vant Israel krigen, men den såkalte fredsperioden etterpå har ikke vært preget av fred, den har vært preget av nærmest kontinuerlig terror (mer presist: frem til slutten av 80-tallet var det relativt rolig i de okkuperte områdene, og de opplevde en 20-årsperiode med jevn økonomisk fremgang og stadig stigende levestandard; denne perioden endte på slutten av 80-tallet; da begynte terrorangrepene mot Israel, noe som skyldtes at da hadde islam vokst seg så sterk at de kreftene som ønsket å fjerne Israel igjen så seg i stand til å ta opp igjen angrepene.)

Det som er problemet her er at Israel da visste hvordan de skulle vinne krigen, men de visst ikke hvordan de skulle vinne freden.
Vi skal ikke si så mye konkret om dette her, annet enn å si at da islam fikk vokse seg sterk ville dette nødvendigvis føre til at angrepene på omverdenen vil vokse i intensitet og omfang. Lederne i Israel og de andre land i i Vesten har aldri forstått at dette er årsaken, og derfor blir Vesten inkludert Israel utsatt for stadig nye angrep. Vestens ledere klarer ikke å gjøre det som må til for å slå angrepene tilbake.

Vårt syn er altså at Vesten i hovedsak gjorde det på rett måte da de i 1945 og i årene etter nedkjempet nazismen. Det de allierte gjorde overfor Tyskland og tyskerne i denne perioden var den rette måten å avslutte en krig på – og vi ser jo resultatet: nazismen var etter 1945 død.

Dessverre er ingen større kriger hvor Vesten har vært involvert etter 1945 blitt avsluttet på samme måte, og derfor er resultatene lite oppløftende: Nord-Korea er fortsatt kommunistisk, 50 år etter Koreakrigen; i Vietnam vant kommunistsiden; Israel er stadig utsatt for angrep og det kommer stadig mindre kriger i området, sist i Libanon i fjor sommer; Irak er preget av den 1300 år gamle borgerkrigen mellom sunni og shia, USA nedkjempet lett Saddams Irak, men det demokratiet de dessverre innførte etterpå er i stor grad preget av kamper mellom sunnier og shiaer og av USAs ikke spesielt vellykkede forsøk på å stanse dette.

Så med seksdagerskrigen som et typisk eksempel kan vi si at Vesten klarer å vinne kriger, men vi klarer ikke å vinne fredsperiodene som kommer etterpå. Hvorfor? Fordi de ikke forstår at det er ideer, fundamentale filosofisk ideer som styrer historien, det er fundamentale ideer akseptert av befolkninger som bestemmer de alt fra respektive landenes kultur, velstandsnivå og politikk. Fordi det er slik er det kanskje slik at dagens problemer er større etter en krig enn før.