Det har de siste årene blitt snakket mye om at eldre arbeidstagere (55 pluss) er blitt skjøvet ut av arbeidsmarkedet; når de mister jobben i en bedrift som er i omstilling er det få eller ingen som vil ansette dem igjen, dette til tross for deres store erfaring, en erfaring som normalt skulle gjøre dem meget attraktive på arbeidsmarkedet. Dette har ført til stor arbeidsledighet blant eldre arbeidstagere.

Eldre arbeidstagere blir altså ikke ansatt så ofte som deres erfaring skulle tilsi. Hvorfor er det slik? Vi har i pressen i mange år sett svært mye omtale av denne saken, men forklaringen på hvorfor akkurat dette skjer har vi ikke sett i noe betydelig organ før vi leste lederen i siste utgave av Teknisk Ukeblad.

Vi siterer fra lederen: "KUN ÉN AV 40 norske bedrifter vil ansette flere eldre. Det forstår jeg [lederskribent Tommy Rudihagen] godt!
…

HOVEDPROBLEMET er … kostnader som følger med eldre medarbeidere. Særlig ille er den fullstendig ulogiske AFP-ordningen [AFP står for avtalefestet pensjon, og betyr at folk som er 62 eller eldre kan gå over i redusert stilling mens de beholder mesteparten av lønnen]. I et arbeidsmarked med mangel på arbeidskraft gir den insentiver til at 62-åringer som ønsker det – og gjerne også de som ikke ønsker det – forlater arbeidslivet lenge før arbeidsevnen forsvinner. Får du tak i en 30-åring, hvorfor ansette en 58-åring som vil koste deg dyrt som AFP-pensjonist?

OBSERVANTE LEDERE og bedriftseiere har også oppdaget at bedriftens pensjonsordninger gjerne blir dyrere og dyrere jo nærmere pensjonsalderen medarbeiderne er. Den såkalte lineære opptjeningsmodellen, som ble innført for få år siden, er ikke reell – eldre medarbeidere er normalt de som drar bedriftens pensjonskostnader mest." (Sitat slutt)

Grunnen til at bedrifter ikke vil ansette eldre arbeidstagere er altså at ordninger som AFP pålegger bedriftene å betale disse arbeidstagerne lønn selv om de ikke lenger arbeider for bedriften (dvs. at bedriften har utgifter forbundet med arbeidstageren selv om arbeidstageren ikke arbeider for disse pengene.) Mao. statlige pålegg innebærer at bedriftens utgifter ved slike arbeidstagere blir langt større enn de normalt skulle ha vært. Det er derfor bedrifter vegrer seg mot å ansette eldre arbeidstagere.

Dagens Seniorpolitikk består av to elementer: dels består den av oppfordringer til bedriftene om å ansette eldre arbeidstagere, og dels består den av økonomiske ordninger som innebærer at bedrifter som gjør dette pålegges store ekstrautgifter. Da er det ikke overraskende at oppfordringene om å ansette eldre arbeidstagere ikke blir fulgt.

La oss til slutt komme med en prinsipiell betraktning. I de aller fleste medier kan vi finne kritikk av konkrete ordninger: statlige pålegg skaper problemer på ett bestemt område. Men å ta skrittet fra alle disse konkrete enkelttilfellene til å si at det generelt er slik at statlige inngrep i økonomien fører til problemer, det er det meget få som er i stand til.

Vi i DLF mener at all statlige innblanding i menneskers fredelige omgang er skadelig og bør avvikles. Konkret i dette tilfellet: det bør ikke være noe statlig pålegg om pensjonsordninger. Den beste Seniorpolitikk er at alle statlige pålegg blir avviklet. Dette er forøvrig også den politikken som på sikt er best for alle.